Parmenides og Mandukya Upanishad

Parmenides og Mandukya Upanishad – emnet skapelse og manifestasjon

Emnet skapelse og manifestasjon er noe som er fascinerende å granske og undersøke. I denne bloggen vil jeg vise til at den greske filosofen Parmenides hadde like tanker om skapelse og manifestasjon da han levde, som med vedantateksten Mandukya Upanishad og vil belyse litt om det.

Parmenides

Aristoteles oppfant konseptet av potensiale og ble inspirert av Parmenides (født 515 f.kr, død 450 f.kr) var en filosof som i verseform fortalte hvordan han av en gudinne læres opp om verdens egentlige vesen. Hans argumentasjon bygger på disse hovedpunktene: verden er en uforandelig, evig, sammenhengende enhetlig kule og sansene som forteller oss annet, lyver. Forandringen er umulig i og med at ingenting kan bli til av ingenting. Det som er, det er. Det kan ikke ha blitt til av ingenting og ei heller slutte å eksistere.

Parmenides mener at forklaringen på den forandring og bevegelse som sansene gir inntrykk av, ligger på et rent tankemessig plan. Og dermed må være en løgn. Hos Parmenides er tomrom umulig, for det er ikke-eksisterende og ikke-eksistens kan umulig ha utstrekning.

I bloggen Grenseløs potensiale – Kausalitet – Umanifestert og Manifestert nevnes dette blant annet:

«Vedentaundervisningen presenterer og utfolder emnet skapelse provisorisk slik at vi etterhvert vil forstå at det er bare midlertidig og at skapelsen er bare en tilsynelatende skapelse. For å realisere og forstå at vår natur er bevissthet trenger vi å se på forholdet mellom individet (mikrokosmos) og det totale (makrokosmos). Forholdet mellom individet,det totale og verden. Det Totale er et evig prinsipp slik at vi lettere forstår at all skapelse er tilsynelatende og begynnelsesløs. "

Parmenides har også inspirert til ordet holisme,som en kan lese mer om i Holistisk Forbund.

Parmenides og Mandukya Upanishad Essensen av Mandukyaundervisningen var veldig kjent en stund før Sokrates og hans tenkere, og til og med en stund før bronsealderen. Det var ikke ekslusivt til India i det hele tatt,siden ideen om ett eller monaden var og er en universell ide. I gresk filosofi var monade betegnelse på det som er enkelt, ikke sammensatt og derfor udelelig. Begrepet ble brukt av Demokrit og Epikur om atomet, Platon om ideen. Giordano Bruno kalte Gud (monas monadum – monadenes monade).

Parmenides kunne ha vært sitert fra Mandukya og argumenterte om væren eller eksistens, som han har fremsatt i boka On Nature, ca 475 før Kristus. Det er umulig, hevdet Parmenides og for at noe skulle komme til live, må det komme enten fra væren/eksistens, som det allerede eksisterte, eller fra ikke-eksistens, som er umulig, siden ikke-eksistens ikke eksisterer. På samme måte, ingenting kan komme ut av eksistens, for den må komme enten i eksistens, om den fortsatt eksisterer, eller i ikke-eksistens, som er umulig. Men,ulik de indiske rishiene, så tok denne tenkingen aldri av blant grekerene. Mange store tenkere iløpet av den tiden og etter Parmenides hatet det fordi det hørtes så nihilistisk ut; de kalte tenkingen evig tilbakegang, som er når en påstand er betraktet som redusert til meningsløshet, fordi evighet smelter ned identiteter. Når noen entiteter entrer evighet, mister den identiteten som tidligere differensierte den fra andre entiteter. I evighet (uendelighet) er alt det hele.

Påstanden som blir viklet inn i evig tilbakegang er ikke lenger bare seg selv; den har passert bakenfor identitetsloven, og motsetninger som sant og falsk (dualitet) gjelder ikke lenger. Den ødelegger dualitet og med den, også egoets sans av selvet, slik at det selvfølgelig er skremmende for sinn, som ikke er kvalifiserte eller har assimilert sannheten at det er ingenting å oppnå i denne verden. Derfor er det viktig med kvalifikasjoner. Årsak- og virkningsundervisningen er et oppsett fordi med en gang du har forstått og assimilert at du er Selvet og Selvet går aldri igjennom endringer, er du da klar for det neste steget, som er ikke-opprinnelse undervisningen (prakriya), den umiddelbare projeksjonsteorien. Mandukya Karika er den mest avanserte og subtile av alle Vedantaundervisninger, siden den forklarer hvorfor årsaks- og virkningsundervisningen ikke er den hele sannheten, men sinnet må være klar til å høre den. Grunnleggende sier den at det er ingen skapelse før Skapelsen viser seg og heller ikke når den trekker seg tilbake; er det Skapelse i det hele tatt? Nei, det er det ikke. For noen mennesker, er det ekstremt deprimerende nyheter, og de kan falle inn i «tomheten». Hvis sinnet er kvalifisert, svarer Mandukya på det logiske spørsmålet: Hvordan kan sat, bevissthet, være grunnlaget av den materielle Skapelsen hvis det er ikke-dualistisk bevissthet? Den materielle Skapelsen er ikke materiell. Det er en projeksjon forårsaket av Maya, som ikke er det samme eller ikke forskjellig fra sat,eksistens/bevissthet. Du kan ikke få noe ut av noe, som ikke er i stand til modifisering. Sat er ikke årsaken av noe. Hvordan kunne den være det? Hvis den var det, ville det ikke være ikke-dualistisk. Mandukya peker også på at Selvet impliserer eller har underforstått betydning av ikke-Selvet. Hva er Gud?(Det Totale Sinnet) I Vedanta er ordet skaperen en billedlig, ikke en bokstavelig beskrivelse, fordi hele skapelsen er ren eksistens/bevissthet som er evig og uskapt. Både livløs materie og de levende vesenene i skapelsen er evig. En undervisning som er støttet opp under konserveringsloven av energi, som sier at materie ikke kan bli skapt eller ødelagt.

Bhagavad Gita sier at universet har ingen begynnelse, midten eller slutt. På grunn av fakta om at skapelse er tilsynelatende virkelig, er det ikke noe poeng i å spørre om Gud skapte universet. Vi kaller derimot Gud en skaper, fordi universet,som ikke er separat fra Gud, for bestandig går gjennom passive og aktive faser på samme måten vi viser oss når vi er våkne og forsvinner når vi sover. Gud trenger ikke å skape materie og levende vesener, fordi de eksisterer evig.

Vedanta presenterer generelt sett skapelsen av universet som en virkning av en tidligere årsak, som er passende for nye granskere. Gaudapada, en av de store lyskildene i undervisningstradisjonen presenterer en veldig vanskelig ide: universet var aldri skapt! (ajativada).

Som sådan er det generelt undervist til avanserte granskere. Den er ofte betraktet som den siste undervisningen, fordi kausalitetsideen har en tendens til å formørke faktumet at vår lidelse skyldes ignoranse, og ikke resultatene av ukontrollbare krefter: omstendighetene av ens fødsel, med andre ord karmaloven. Ens skjebne er vanskelig å endre, men ignoranse er relativt mindre vanskelig å fjerne, med en gang du vet hva det er.

To Skapelsesteorier Begge skapelsesteoriene er akseptert av Vedanta: 1) Evolusjon 2) Spontan eller umiddelbar skapelse.

Hvordan du ser på dem avhenger av ditt perspektiv og selvkunnskap. Direkte eller indirekte kunnskap? Hvis du ser på Skapelsen, som selvet, er den spontan og umiddelbar, eller du kan si at det er ingen skapelse, bare deg (bevissthet/selv). Hvis du ser det som et individ, utvikler skapelsen seg(evolusjon). Selvet utvikler seg ikke, og det gjør heller ikke Det Totale Sinnet. I Maya, den tilsynelatende virkeligheten, eller Skapelsen, er det to krefter: kunnskap og ignoranse. Ignoranse skaper deltakelse, hvor selvet tilsynelatende er identifisert med materie eller objekter, tilsynelatende fortryllet av ignoranse. Kunnskap skaper evolusjon, forsøket av bevissthet til å frigjøre seg fra materie (med andre ord identifiseringen med objekter eller ignoranse).

Det Totale Sinnet, ren sattva opererende Maya, utvikler seg ikke og er ikke forurenset eller påvirket av rajas og tamas. Som ren sattva, er Det Totale Sinnet årsaken av Maya, og ikke dens virkninger. Dette er den forvirrende delen, fordi Det Totale Sinnet viser seg også som et individ, eller subtilkropp, og på den måten er den også virkningen av Maya. Derfor utvikler og involverer det begge. Maya sine virkninger blir kalt for mithya, med andre ord det som gjør den tilsynelatende virkeligheten se ut til å være virkelig. Det Totale Sinnet er ikke virkningen av ignorans: den bare viser seg som en tilsynelatende virkning i en forskjellig form.

Prakriti har en tredobbel kraft: jnana-shakti, kraften til å vite,som inkluderer minne: icha-shakti, kraften til vilje,inkludert begjær/ønske,tvil,følelser: og kriya-shakti, kraften til å handle, inkludert ferdigheter, kreativitet,kraft osv.

Prakriti er grunnleggende maya (de tre gunaer). Det er materiespeil, som er bevissthet pluss materie. Prakriti utvikler seg, men bevissthet gjør ikke det. I dens originale tilstand er prakriti bare ren, reflekterende, lysende materie. Vedanta teksten Panchadasi - utdrag Før skapelse hviler prakriti (natur) i formen av tre tydelige og forskjellige energier (gunaer) som vil transformere inn i det subtile (ego,sinn og intellekt) og grove objekter, som utgjør skapelsen. Bevissthet i forbindelse med ren sattva(sumava) prinsippet som har kjennskap, som er ansvarlig for den intelligente designet av skapelsen blir kalt for Isvara,Skaperen eller Kausalkroppen. På dette stadiet har ikke rajas (aktivitet/handling) og tamas (ignoranse) manifestert seg. Når de er manifestert, viser Det Totale Sinnet seg som Subtil Kroppen. Bevissthet pluss Subtil Kroppen blir kalt for et individ (jiva) eller sjel. Som Det Totale Sinnet, bevissthet, som er uskapt, blir ansvarlig for alle objekter som viser seg i den. Objekter er erfaringsbaserte former som viser seg i bevissthet. Det Totale Sinnet/Maya har kraften til å skjule (avarana) og projisere (vikshepa). Den projiserer de tre gunaene og de fem elementene samtidig.

Fra bevissthetens ståsted er det ingen skapelse. Fra Individets ståsted er Det Totale Sinnet Skaperen og den som regulerer skapelsen, med andre ord objektene viser seg i bevissthet.

Maya refererer til Isvara sin kraft for å villede alle individer, sansende vesener. Både Maya og avidya (ignoranse) har ingen begynnelse, men begge slutter. Ignoranse slutter aldri å komme tilbake når Individet oppnår selvkunnskap. Maya sover i bevissthet når skapelsen har kommet til veis ende og viser seg igjen etter milliarder av år. Den er evig.

31. Det er to typer objekter, materielle og mentale. Den materielle verden er skapt av Det Totale Sinnet, og den mentale verden er skapt av Individet, på grunn av dens skjulte ønske for nytelse.

Kommentar: Individet ønsker å nyte fordi den tror den er ufullstendig, på grunn av ignoransekraften. Den lever i sin egen innvendig veren.

32. Individets mentale skapelse forårsaker bindinger fordi når mentale objekter er tilstede, nytelse og smerte er tilstede,men når de ikke er tilstede så er verken nytelse og smerte der.

Kommentar: Ifølge ens programmeringer, projiserer en nytelse eller smerte på objekter. Erfaringen av alkohol forårsaker kvalme i en person og glede i en annen.

Meningen bak årsak-virkning undervisningen – Mandukya Upanishad og Gaudapadas Karika Skapelsesundervisningen er forvirrende og ekstremt subtilt. Hovedmeningen bak årsak-virkning undervisningen(som med alle andre prakriyas – undervisininger adoptert av Upanishadene) er ikke å få deg til å tro på kausaliteten eller Skapelsen. Det er å avsløre Selvets sannhet om å være attributtfri, grenseløs, udelelig, begynnelsesløs og uendelig bevissthet; og at Skapelsen er verken virkelig eller uvirkelig, men har en avhengig virkelighet på deg, bevissthet.

Derfor siden Selvet ikke gjennomgår noen endringer i det hele tatt, er karana karya prakriya (årsak-og-virking bevis) ment å utfolde faktumet at Selvet er ikke bare grenseløs, men du er ikke separat fra det. Undervisningen er et oppsett og at med en gang du har forstått årsak-og-virkning undervisningen, er det neste steget, ikke-opprinnelse undervisningen i Mandukya Karika. Mandukya Karika er det mest avanserte og subtile av alle Vedantaundervisninger, siden den forklarer hvorfor årsak-og-virkningsundervisningen er ikke den hele sannheten.

Mandukya peker også på at Selvet har en underforstått betydning av ikke-Selv. Når du vet at du er Selvet, er det ingen satya (uforanderlig virkelighetsorden) og mithya (foranderlig virkelighetsorden) for deg mer; de er bare konsepter, prinsipper brukt til å undervise deg at du er Selvet og kan bli fjernet. Mithya blir satya, fordi det var satya hele veien. Du ser alt som eksistens (væren), en direkte eksistenserfaring, som din identitet,Selvet.

De Tre Tilstander – Mandukya Upanishad I TATTVA BODHAH blir de tre tilstandene som vi alle opplever kalt for avasthatrayam. En av vår mest sofistikert diskriminasjon involverer en analyse av disse tre bevissthetstilstander og deres opplevende entitet. Det er Mandukya Upanishad som tar seg av denne analyse på en utrolig elegant og dyp måte. Ordet entitet skal sådan forståes som et vesen, en person. På sanskrit kalles det en jiva. Den første entiteten er tilstanden til det våkne egoet, det primære identitet for alle oss. Når jeg sier meg i en samtale, så refererer jeg til entiteten i våken tilstand. Troen på at jeg er en entitet i en våken tilstand kommer med overbevisningen at fysiske, emosjonelle og intellektuelle objekter er virkelig.

Mandukya (betyr frosk på sanskrit - vi hopper fra den ene tilstanden til den andre her i verden) Upanishad om de tre tilstandene i verden,som vi opplever. Åndelige og dype opplevelser skjer som regel i drømmetilstand eller tilstand mellom våken og drømmetilstand - subjektiv opplevelser.

De tre tilstander og det som er uthevet i kursiv er i sanskrit.

DEN VÅKNE - viswa Den våkne tilstanden er bevissthet vendt utover i verden. Bevissthet belyser gjennom sansene,sinnet og intellektet. Den våkne tilstanden forbruker opplevelser. Vedanta kaller det for tretten munner. Disse tretten munnene refererer til de ti sansene, sinnet, intellektet og egoet. Disse instrumentene spiser opplevelser. Den fysiske kroppen forbruker materie, de fem elementer i forskjellige kombinasjoner, sinnet sluker følelser,intellektet gnager på ideer, ego sluker opplevelser, som det tror vil gjøre seg hel, tilstrekkelig og lykkelig.

Alle opplevelser blir lagret i sinnet iform av vasanaer eller inntrykk. Den fungerer som en videoopptaker, som tar opp alle handlinger, opplevelser, tanker og inntrykk. Dess mer en repeterer en opplevelse så vil vasanaen bli så sterk at det er store sjanser for at jeg vil fortsette å repetere atferden, handlingen og mønsteret. Vasanaer er spor i bevisstheten ,som påvirker og former våre interaksjoner i verden. De er røttene i våres begjær, frykt, liker, misliker og tendenser.

DEN DRØMMENDE - taijasa

Den drømmende tilstand er bevissthet vendt innover i verden. Bevissthet belyser gjennom noenlunde det samme som og radikalt annerledes enn den våkne tilstanden. Bevissthet belyser vasanaene, som spilles ut gjennom bilder i bevissthetsskjermen. I våken tilstand uttrykker vasanaene gjennom den våkne sine tanker og følelser. Den våkne verden er ikke så forvrengt som den drømmende verden, fordi sansene strukturerer den. Som i den våkne tilstanden så tror den drømmende at verden er virkelig. Den drømmende er utstyrt med de samme opplevelsesinstrumentene, som med den våkne tilstanden.

Taijasa betyr den skinnende,som er en indikasjon på at den er allerede bevissthet. Drømmer viser seg i lys selv om den våkne sine sanser er inaktiv. Bevissthet skinner gjennom den drømmende,som den skinner gjennom den våkne.

Ifølge skriftene har noen drømmer røtter i vasanaer akkumulert fra tidligere liv. Bhagavad Gita sier at gjenfødsel er som å skifte klær og derfor er subtilkroppen den samme i mellom fødsel og tidligere fødselstilstander. Bare den fysiske kroppen er forskjellig.

DEN SOVENDE - prajna Dyp søvn er definert som en tilstand som er gjennomsyret av glede hvor selvet ikke har begjær for ytre objekter. Belyser ikke indre subjektive objekter og er selvignorant. Den sovende kalles for prajna eller udifferensiert bevissthet. I andre tilstander så flyter bevisstheten innover eller utover, mens i dyp søvn så er den formløs. Den dypt sovende sitt ego er ekstremt subtilt, dets tilstedeværelse gir indikasjon på at vi opplever grenseløshet og lykksalighet (bliss). I den våkne og i drømme tilstanden så er er lykksalighet sporadisk fordi det er delt opp i mange tanker og følelser,mens i dyp søvn er den konstant. Vi kjenner til den dypt sovendes opplevelse på grunn av god søvn når den transformeres til den våkne tilstanden.

Den sovende er fri fra det våkne og det drømmende egoet sine objekter, fordi vasanaene av dem har blitt inaktiv (latent). Derfor er tilstanden referert som frøtilstand. Når frøene spirer så endrer den dypt sovende til å bli den tilsynelatende våkne eller den drømmende, som opplever verden. Vi er ikke bevisste når vi er i dyp søvntilstand. Ufrivillige handlinger som blodsirkulasjon, pusting og fordøyelse fortsetter i den fysiske kroppen, men det er ingen bevisste, viljekraftige funksjoner gjennom kropp og sinn.

Mange metafysikere har feilaktig konkludert med at dyp søvn tilstand er et tomrom. Den er egentlig skapelsens livmor, fordi den våkne og drømmende tilstanden kommer fra den. Når du står opp om morgenen er alt så ryddig. Denne makrokosmiske dype søvntilstand blir kalt for kausalkropp og inneholder alle vasanaene fra alle levende vesener.

Ikke-dualistisk bevissthet viser seg tilsynelatende som tre separate vesener når den assosierer seg med de tilstandene. Den blir den våkne personligheten, som lider og nyter begrensningene i verden. Den drømmende lider av begrensningene i drømmeverden. Og den dypt sovende lider av selvignoranse og grenseløs lykksalighet. Disse tre tilstandene og egoene er kjent av alle og utgjør totalt av opplevelser.

Når disse faktorer har blitt etablert da begynner undersøkelsen. Hvis jeg er det våkne ego,som jeg er overbevist om at jeg er, hva skjer med meg når jeg blir den dypt sovende? Jeg gir frivillig opp alt, som essensielt er min ide av meg selv (min kropp, sinn, intellekt og alle mine fysiske eiendeler) og blir til en masse av grenseløs bevissthet. Til tross av nytelsen i den dype søvntilstanden,er jeg ikke tilfreds, fordi jeg ofret min dype søvns identitet for å lide og nyte verdener skapt av mine vasanaer i drømme- og våken tilstand. Min identitet som den drømmende er tydeligvis ikke tilfredsstillende, fordi jeg forlater jevnlig den for å bli den dypt sovende eller den våkne. Min status som hvilket som helst ego eller aspektre av ego er begrenset, og min sanne identitet er åpen for spørsmål.

Forøvrig hvis jeg identifiserer meg med erfaringsmessig lykksalighet har jeg et problem. Fordi lykken jeg opplever i dyp søvn forsvinner i den våkne tilstanden. Den drømmendes lykke oppløser når vi våkner og den våknes lykke overføres ikke til den dypt sovende eller den drømmende sine tilstander

Svaret på hvem er jeg : Jeg er ikke en av disse opplevende tilstander. Hvis jeg er virkelig så må jeg eksistere hele tiden. Jeg kan ikke bli noe et minutt og noe annet et annet minutt. Jeg opplever livet som et bevisst vesen. Bevissthet er ikke-opplevende vitne til alle disse tre tilstandene.

Det er lettest å forstå bevissthet ved å tenke på den drømmende tilstanden, fordi de fysiske sansene er inaktive. Drømmen vises på bevissthetsskjermen,som en film. Selv om det fysiske lyset mangler og øynene er lukket så blir den drømmende sitt ego og det den erfarer tydelig belyst. Drømmelyset er bevissthet ,som funger som den drømmende, den lysende. Likevel så opererer ignoranse i drømmer som i våken tilstand. Den får deg til identifisere med drømmeego og dets erfaringer, forhindrer realiseringen av drømmelyset som meg, selvet.

Selvet er ukjent i den våkne tilstanden av samme grunn. Jeg er opptatt av opplevelser i vår verden og sinn, og fullstendig ubevisst at både sanseobjekter og mine tanker er badet i bevissthetslys.

I dyp søvn oppløser intellektet og egoet inn i kilden,de inaktive frøene fra tidligere opplevelser. Den er ikke bevisst av selvet eller noe utvendig. Bevisstheten er der enda,som gjør opplevelse av lykke mulig. Og når vi står opp så vet vi har sovet,selv om vi ikke er der med min våkne tilstand sitt vesen, men bevissthet var der.

De tre egoer blir kalt for begrensete tillegg (upadhier). Et begrenset tillegg skjuler den tilsynelatende naturen av noe annet. Hvis jeg legger klart vann i et farget glass så vil vannet vise seg igjennom glasset som farget. På samme måte når jeg ser meg selv som den våkne, drømmende og dypt sovende sine personligheter, så ser det ut til at jeg er tre forskjellige vesener. Likevel når jeg fjernet tillegget/ det som begrenser (upadhi) så kan jeg se hvem jeg virkelig er. Fjerningen og negeringen av de tre opplevende vesener er oppnådd ved å vite at de ikke er virkelig. Jeg kan nå anta at min sanne natur er bevissthet,fordi det er det eneste valget. Bevissthet kan ikke bli avvist eller negert.

Husk at virkelig betyr permanent, uforanderlig og grenseløs. Fordi selv om man har opplevd noe, betyr det ikke at det er virkelig, for eksempel blå himmel eller luftspeiling i ørkenen. Med henvisning til min sønn er jeg en far. Med henvisning til min far er jeg en sønn. Med henvisning til min kone er jeg en ektemann. Til min sjef er jeg en ansatt. Jeg er en tilhenger med henvisning til Gud og skattebetaler med henvisning til staten. Vi spiller endel roller som den våkne og er det rart at vi lider? Tilslutt handler det spirituelle livet om å finne ut min identitet hvem jeg er minus alle mine roller og opplevelser.

Den Fjerde Faktoren "Når sinnet blir absorbert i Selvet oppstår samadhi ifølge Patanjali. Dette er yoga og de fleste åndelige veiers ultimate(valgløse) mål av opplysthet eller frigjøring. Dette lanseres som en personlig opplevelse,hvor det er personen som blir opplyst. Problemet med dette er at både personen og en hvilken som helst erfaring er et objekt i bevisstheten. Frigjøring som en erfaring er derfor ikke mulig,fordi det jeg søker frihet fra er nettopp erfaringene.

Denne problematikken lever i åndelige kretser i beste velgående og en måte å løse det på er å introdusere et fjerde bevissthetsstadie,Turiya. Det finnes tre bevissthetsstadier hvor alle opplevelser finner sted. Våken tilstand, drøm og dyp søvn, eller Vishva,Tajiasa og Prajna. Problemet med Turiya og et eventuelt fjerde bevissthetsstadie blir igjen hvem som erfarer det? Dersom det skal finnes noe utenfor bevissthet som skal erfare bevissthet blir dette dualisme. I en ikke-dualistisk virkelighet er turiya ikke mulig.

Tradisjonell vedanta i tradisjonen fra Swami Dayananda er klar på at Selvet kan ikke erfares, det kan kun forstås (realiseres). Frigjøring er ikke en erfaring, men kunnskapsforståelse. Andre grener av vedanta også kalt neo-advaita mener imidlertid at med det fjerde stadiet er erfaring av Selvet mulig. Imidlertid erfarer jeg refleksjonen av Selvet hele tiden. Alt jeg erfarer er bevisstheten reflektert som et speil i form av erfaringer. Bevisstheten i seg selv kan ikke gjøres til et objekt og gjenstand for erfaring eller observasjon.

Turiya er vitnet til de tre erfaringstilstandene (bevissthetsstadier). Den tredje undervisningsmetodikken blir kalt for avastha traya sakshi prakriya. Avastha traya betyr de tre erfaringstilstandene (våken,drøm og dyp søvn). Disse er de tre erfaringstilstandene hver person går igjennom hver eneste dag. Vi går fra den våknetilstanden, til drømmetilstanden og til dypsøvntilstanden selv om disse tilstandene er forskjellige fra hverandre er vi ikke plaget av det i det hele tatt. Bare en stor Jeg vet ikke, men når du våkner opp sier du, Jeg nøt virkelig søvnen.

I den våknetilstanden lever vi våre normale hverdagslige liv. Vi entrer etter hvert drømmetilstanden og alt endrer seg. Vi kan ta en helt forskjellig kropp i drømmetilstanden eller vi ser bare kanskje hele drømmen utfolder seg. Fantastiske ting skjer i drømmen, som aldri kunne skje i den våknetilstanden. Det er en helt annen virkelighet. I dyp søvn løser sinnet opp, og det er ingen tanker.

Spørsmålet er nå hvorfor vi ikke er plaget til å entre disse tre fullstendig forskjellige erfaringstilstandene? Svaret er fordi du er der hele tiden tilstedeværende i hver eneste av dem. Du er der gjennom alle. Du endrer aldri, men disse erfaringstilstandene endrer seg. Ingen av dem berører deg i det hele tatt. Ingen av dem har noe med ditt essensielle deg, som alltid tilstedeværende i dem alle. Du som alltid er tilstedeværende er Selvet. I denne prakriya blir Selvet referert, som den fjerde tilstanden, turiya.

Turiya er ikke en erfaringstilstand; det er et vitne av alle de tre erfaringstilstandene. Faktumet er at det er virkelig ikke et vitne, det er bare Selvet, Atman, som er Brahman. Det er Deg, det uforanderlige Deg,som lyser opp all erfaring. Du endrer aldri, og Du er alltid tilstedeværende uansett hva som skjer.

I min kommende bok Bevissthetsvitenskap – Selvgransking i virkelighetens natur,som kommer ut en gang i år 2020 vil jeg dedikere et helt kapittel til Manifestasjon – Upersonlig Skaper – Makrokosmisk Kausale – Det Totale Sinn. Mandukya Upanishad vil også være nevnt i delen om 3 tilstander og del om det totale og individ i kapittel 4 av nevnte bok. Disse kilder kan man granske videre iforbindelse med Mandukya Upanishad: 1. Swami Paramarthananda - Mandukya Upanishad og Gaudapadas Karika 2. James Swartz - Mandukya Upanishad og Gaudapadas Karika (er en kortversjon av Paramarthanandas sine kommenteringer om samme emnet)