En ytterligere hovedforskjell mellom den tradisjonelle Bhagavad Gitaundervisningen og noen moderne undervisninger er at moderne undervisninger nevner ikke Det Totale Sinnet, årsaken, som manifesterer seg selv i formen av den storslagne ordenen. Det er en tendens til å fullstendig forbigå granskingen i universets årsak og bare fokusere på Jeg er grenseløs. Den tradisjonelle undervisningen analyserer grundig universets årsaksnatur. Vi ignorerer vårt forhold med det totale (årsaken). En bølge kan ikke se bort fra tilstedeværelsen av havet, ganske enkelt fordi det er der. Tilslutt kan bølgen svelge forskjellen mellom seg selv og sannheten er vann. Men hvis vi forbigår dette faktumet, mister vi et essensielt steg i å gjenkjenne vår plass i den store planen av ting.
 

Å anerkjenne tilstedeværelsen av årsaken i formen av en orden får oss til å realisere at på det empiriske nivået, bidrar vi i universet. Vi bidrar i skapelsen ved å gi vår innspill i handlingsform og ordenen produserer utfallet. Vi kontroller verken alt, ei heller er vi totalt hjelpesløse. Vår grenseløshet må bli forstått på tross av vår tilsynelatende begrensning når det gjelder vår individualitet og vår relative plass i universet som et individuelt vesen.