• David Storoy

SELVET OG IKKE-DUALITETSVISJONEN

Oppdatert: 11. jan. 2020

Selvet De tre kroppene og de frem slirene består av materie, hvorvidt det er grov,subtil eller kausal materie. Vi vet fra erfaring at materie er et livløst prinsipp. Den moderne vitenskaps ståsted er i samsvar: Kroppen er laget av forskjellige elementer, slik som karbon,jern,kalsium og så videre. Disse elementene er livløse i sin natur. Skriftene og vitenskap er enige om at kroppen består av livløse elementer, og ved resonnering burde det derfor også være livløs i sin natur.

Hvis kroppen består av livløs materie på samme måten som stein, metall og planter er laget av livløs materie, hvordan er det da forskjellig fra den utvendige materieverdenen? Hva er prinsippet som får kroppen til å være levende og bevisst? Bevissthet har blitt det største mysteriet gjennom historien. Teorier har blitt presentert fra de tidligste filosofene til de mest kjente moderne vitenskapsmenn, men ingen har svart tilfredsstillende på dette eldgamle spørsmålet. Vedanta underviser at bevissthet er faktisk ikke kroppens eiendom,fordi materies iboende natur er livløst. Hvordan kan noe livløst produsere noe som ikke er livløst? Bevissthet er heller ikke en del av kroppen. Vedanta erklærer at bevissthet er en faktor,som er uavhengig av kroppen, men som gjennomtrenger kroppen og gjør den levende. Denne bevissthet blir kalt for atma, eller enkelt og greit «selvet».

Lyset som opplyser Selvet er alltid tilstedeværende,fordi uten det kan ingenting bli oppfattet eller erfart. Hvis jeg holder et objekt i hånden min, slik som en bok, og spør deg hva du ser, vil du umiddelbart respondere at det er en bok. Men det er noe annet tilstede, som er svært tydelig, men som alle tar for gitt. Det er lyset hvor boken er synlig. Boken er er gjennomtrengt av lys: uten det vil det ikke være mulig med noe bokerfaring.

Å holde på denne metaforen er det viktig å notere seg følgende poenger. Lyset er ikke en del, eiendom eller produkt av boken. Lyset er en uavhengig faktor som gjennomtrenger og gjør den synlig. Lyset er ikke begrenset av bindingene av boken. Jeg kan ødelegge eller brenne boken, men lyset vil ikke bli påvirket når boken er ødelagt. Lyset eksisterte før boken viste seg og det vil fortsatt eksistere etter at boken er ødelagt. Tilslutt det mest viktige: Når boken er fjernet, fortsetter lyset å være der, men det er ikke synlig når det ikke er et reflekterende medium.

Skriftene peker på at bevissthet er sammenlignbart med lys på mange måter. Derfor kan det vi har sagt ovenfor også anvendes til bevissthet. Bevissthet er ikke en del, eiendom eller produkt av kroppen. Det er en uavhengig faktor,som gjennomtrenger kroppen og får den til å være levende. Bevissthet er ikke påvirket eller begrenset av bindingene av kroppen. Bevissthet vil derfor overleve kroppens død, siden den eksisterer forut til,iløpet og etter kroppens tilsynekomst. Denne overlevende bevissthet vil ikke bli oppfattet, imidlertidig, fordi det reflekterende medium av kroppen er ikke der.

Sat-Chit-Ananda Siden bevissthet ikke er avhengig av kroppen og overlever etter kroppens død, er den udødelig og grenseløs. Alltid uforanderlig, eksisterer den i fortiden,nåtiden og fremtiden. Det er ikke et tidspunkt når den ikke eksisterer, verken i fortiden eller i fremtiden.

I Vedanta er den referert som sat, som betyr eksistens/væren/virkelighet. Denne bevissthet er eksistensens væren,substansen av det manifesterte og umanifesterte, det synlige og usynlige. Til tross for illusjonen som vår kropp er på et vis en beholder,som inneholder bevissthet, avslører dypere gransking at bevissthet ikke er bundet av bindingene av kroppen. Det betyr at den ikke er begrenset av rom. Det som ikke er begrenset av tid og rom blir kalt for ananta, som betyr grenseløs. Denne grenseløsheten når den er erfart i sinnet, er en fullstendighetssans og lykksalighet(ananda). Lykksalighet kommer fra grenseløshet. Når et mål gjenstår å være ufullstendig, mangler sinnet fullstendighet, mens derimot fullførelse av målet og det fører med seg fullstendighetssans uttrykket i sinnet som ananda. På den andre siden, en begrensningssans er erfart i sinnet som sorg(dukkham). Dette er en av de mest dominerende tilstander erfart av en som mangler selvkunnskap. Ignoranse stjeler personens tilfredsstillelse og lykksalighet,som kommer fra gjenkjennelse av ens grenseløse natur som ren bevissthet.

Selvets natur er derfor sat-chit-ananda, som betyr væren/eksistens-bevissthet-lykksalighet. Dette selv,atma gjennomtrenger fullstendig de tre kroppene (grove fysiske,subtile(ego,sinn og intellekt) og det kausale) som er i seg selv livløs anatma. Hvert vesen vi møter kan se ut som en blanding av disse to: bevissthet og materie. Generelt sett når vi bruker ordet «Jeg» refererer vi til det reflekterende medium,anatma. Til enhver tid kan Jeg bli referert til den grove kroppen(Jeg er tynn eller Jeg er tykk),subtilkroppen (Jeg er lykkelig eller Jeg er trist) eller noe av de andre slirene. Når noen spør om noe om oss, har vi en tendens til å nevne biografiske data,som relaterer til de fysiske eller subtile kroppene. Denne identifikasjonen med anatma, materiebestanddelen, og ignoranse av vår sanne natur som atma,bevissthet, er selve roten til vår eksistensielle lidelse(samsara).

Å skifte identifikasjon Å identifisere årsaken til vår lidelse(å ta oss selv til å være anatma,kropp-sinn-sanse komplekset), trenger vi å skifte vår visjon til atma,selvet, som er ren bevissthet. Å identifisere med det som er begrenset forårsaker en bindende begrensningssans og sorg. Ved istedenfor å realisere den grenseløse naturen av bevisstheten som vi er, overskrider vi kroppens begrensninger og sorger. Å være noe annet enn kroppen, er vi upåvirket av hva som skjer med den, inkludert dens død. Ved å identifisere med bevissthet og ikke form, går vi umiddelbart fra dødelighet til udødelighet.

Dette identifikasjonsskiftet fra anatma til atma er ikke øyeblikkelig. Det tar vedvarende anstrengelse og gransking,på grunn av den dyptsittende oppfatningen om at «Jeg er kroppen». Denne ignoransen født ut av å ta tilsynekomsten til å være virkelig, sitter fast i oss og forsterket av kulturen vi lever i. Det farger vår hele livsperspektiv. Swami Dayananda peker ut at konklusjonene vi kommer fram til om oss selv avgjør vår personlighet og jakt. Siden hele livet har blitt regjert av en feilaktig oppfatning av selvet, vil ikke dette perspektivsskiftet skje over natten.

Med en gang vi har verifisert sannheten av Vedantaundervisningen og skiftet vår visjon fra anatma til atma,trenger vi å anvende vedvarende selvgransking til sinnet,

å undersøke vår identifikasjonssans til ethvert øyeblikk. Vi trenger å være klar i sinnet om at vi er ren bevissthet. Selvet er ikke noe abstrakt oppfatning,men essensen av vår eksistens.

Hvor er vår identifikasjonssans? Hvem er vi? Vi er ikke en del, produkt eller eiendom av kroppen. Vi er noe annet enn kroppen,fordi kroppen er et objekt,som viser seg i oss, subjektet. Vi gjennomtrenger og gjennoppliver kroppen. En tid vil skje når kroppen vil dø, men som bevissthet vil vi overleve dens død. Når kroppen dør, vil dette overlevende «Jeg» ikke være i stand til å utføre en transaksjon i verden ei heller vil verden være i stand til å omgås med oss. Det er ikke fordi vi er ikke-eksisterende, men fordi vi har ikke et transaksjonsmedium.

Subjekt og Objekt Denne kunnskapen må bli sementert i sinnet. Vi må «eie» vår identitet som ren bevissthet. Å fortsette å reflektere på undervisningen hjelper oss å oppnå den. Den grunnleggende logikken er at uansett hva vi erfarer må være forskjellig fra oss, som erfareren. For eksempel kan øyne se alt i verden unntatt seg selv. Vi kan ikke se våre øyne. Subjektet er alltid forskjellig fra objektet. Å utvide det samme prinsippet realiserer vi at,som den som erfarer av alt, er forskjellig fra alt som vi erfarer. Hele verden kan bli negert på denne måten,fordi det er erfart av meg, den som erfarer. Det er klart at jeg ikke er en bok, bord, tre eller katt. De er objekter som jeg kan oppfatte. Hva med kroppen? Kroppen er også et objekt erfart av meg, på den mest intime måten. Kroppens øyeblikkelige tilstand er kjent av meg, som med sinnet, som også er et objekt oppfattet av meg. Hver tanke og følelse er intense erfaringer erfart av meg. Både kropp og sinn er derfor erfaringsobjekter.

Objektene av den utvendige verden er alle fenomener som dukker opp og avtar. De viser seg og forsvinner, og kroppen og sinnet er ikke forskjellig. Kroppen er tilgjengelig til meg bare i den våkne tilstanden, og ikke i den drømmende eller i dyp søvn tilstander. På samme måte er sinnet tilgjengelig til den våkne og drømme tilstandene, men ikke i dyp søvn. På denne måten er kroppen og sinnet erfaringsobjekter, som noe annet i den utvendige verdenen. De er alle anatma, som betyr at de er forskjellig fra oss.

Imidlertidig,fordi vår kropp og sinn er intimt forbundet til oss, misforstår vi dem som å være «oss». De er investert med et Jeg. På grunn av vår intime forbindelse med kroppen og sinnet, er de feilaktig inkludert som å være subjektet, når faktumet er at de er egentlig objekter som viser seg til det sanne subjektet, ren bevissthet.

Opprettholdelse av selvgransking er nødvendig for å komme over denne misidentifikasjonen som er dypt rotfestet. Diskriminasjonsmetodikken mellom subjekt og objekt, den som erfarer og erfart, observatør og observert, er en grunnleggende praksis for å lære å skifte identifikasjonen fra kropp-sinn tilbake til selvet.


Ikke-dualitetsvisjon

Når ikke-dualitetsvisjonen har erstattet dualitet, ser en at dualitet spiller ut uten å identifisere seg med den, ingen diskriminasjon behøves mer,fordi du er det alt-seende, Jeg, skjermen hvor alt spiller ut. Dualitet kan da bare blitt nytt for hva det er, en overlapping oppå ikke-dualitet. Ignoranse og kunnskap er bare objekter kjent av deg og de gjelder ikke lengre, utenom at individet som fortsatt lever i den tilsynelatende virkeligheten og må respektere Det Totale Sinnet sine lover. Dette er selvaktualisering,som Vedanta understreker; Hvis ikke selvkunnskap fullt ut blir overført til livet av personen, er du ikke fri av personen.

Ikke-Dualistisk Betyr Ikke Det Samme Som Likhet

Vedanta tilbyr mange illustrasjoner av forholdet mellom selvet og objekter,potte av leire for eksempel. Leiren og potten har et besynderlig forhold. Selv om de begge er leire,så er de ikke det samme. Ikke-dualitet betyr ikke det samme som likhet: Likheten mellom deg ,bevissthet og objektene som viser seg i deg,opplevelser i verden.

Det er mer til ikke-dualitet ,som kan sees med øyet. Hvis alt er ett og du er ignorant da er jeg også ignorant. Men slik er det ikke. Så vi trenger å forstå ordet tilsynelatende. Hvis du ser på virkeligheten fra perspektivet til potten så er du ett med leiren,ingen tvil om det. Men hvis du skifter perspektiv og ser virkeligheten utifra perspektivet til leiren,så er du ikke ett med potten. Det er mer til deg enn potten. Potten er avhengig deg,leiren,men du er ikke avhengig av potten. Du er fri fra potte. Maya kan produsere en plate,en kopp ut av deg ,en produksjon som ikke inneholder vinning eller tap som berører deg. Din natur endrer aldri mens derimot naturen av objekter som er avhengig av deg endrer seg. Den tilsynelatende personen ,som du tar for å være en reell person avhengig av deg,bevissthet,men du er ikke avhengig av den personen. Når du lyser opp dyp søvn så finnes ikke den personen. Se på friheten denne forståelsen antyder!

Med en gang når objektets natur er kjent,så er det veldig viktig å vite at ingenting kan bli gjort i forholdet mellom subjektet og objektet som viser seg i det. Det er en urokkelig logikk av eksistens. Det er fordi opplysthet er kunnskap alene. Friheten ligger i kunnskapen,ikke i en spesiell opplevelse fordi det frigjør deg fra avhengighet til opplevelse for din lykke. De fleste tror Moksa er frihet for den tilsynelatende personen,men det er frihet fra den tilsynelatende personen. Den tilsynelatende personen er aldri fri. Det er en del og en pakke av Isvara`s(Det Totale Sinnets) livsmatrise.

Hvis du ser på virkeligheten fra personens perspektiv ,så vil du finne deg selv i konstant stadige forandringer. Du vil konstant endre deg. Du trenger nødvendigvis å gjenskape deg selv om og om igjen. Men du kan ikke bli fri. Du vil alltid være avhengig av bevissthet for din eksistens og på objekter for din lykke. Det er ikke noe galt med det, spesielt hvis du forstår og aksepterer Isvara, fordi selv om du vil fortsatt se deg selv til som en person så vil du fortsatt være fri for stress. Hvis du ser på deg selv som person og du ikke forstår og aksepterer Isvara som din sjef,så vil du tro at du trenger Isvara sine uvarige objekter for å fullføre deg selv og konsekvensene av det er at du vil lide. Du vil lide fordi fordi i mangelen av kunnskap av kunnskap om Isvara ,er handleren fortsatt i kommando. Å være handleren er et problem. Selv om ønske om å være fri er nødvendig for å hoppe inn i selvanalyse,det å ikke erkjenne og ta ståsted i din sanne natur er den største lidelsen.

Det er en setning til etter brahman satyam jagan mithya. Det er : Jivo brahmaiva naparah. Det betyr «Jivaen/individet og Brahman er ikke forskjellig.»For å gjøre det enkelt så betyr det at bevissthet ,som jeg er er ikke forskjellig fra bevisstheten til alt..eller bevisstheten er alt. Jeg kan vite at jeg er bevissthet og at verdenen ikke er reell,men hva med mitt forhold til de andre bevisstheter? Det er ingen andre bevisstheter. Bevisstheten ,som viser seg som plante,dyr, mikrober og andre mennesker er eksakt den samme bevissthet,som jeg er. Verdsettelsen av dette faktum fjerner alle konflikter fordi det lar meg identifisere med alt liv. Det er grunnlaget av medfølelse. Hvis jeg kan identifisere som deg så vil jeg ikke ha problemer med deg. Jeg vil behandle deg som jeg behandler meg selv…med kjærlighet. Mennesker er glad i å kritisere Vedanta,som en kjærlighetsløs filosofi,men Vedanta er essensen av kjærlighet. Den åpenbarer det faktum at kjærlighet,som er selvets natur og manifesterer seg som identifisering av objekter,er den eneste gyldige respons til alle objekter, levende og døde.

Nøkkelen til Frigjøring: Å Forstå Bevisstheten,Jiva og Isvara

Å diskriminere deg,bevissthet fra Jiva(person/individ) og Isvara(Det Totale Sinnet/Makrokosmisk Sinn) er essensen av Vedanta. Å forstå diskriminasjonen er moksha. I vår litteratur er ordene Jiva,Isvara og selv(atma,brahman,paramatma) brukt i ofte forskjellige forvirrende måter så vi trenger å utfolde disse ordene litt mer forsiktig.

Her er nøkkelen til forståelse hvordan som bevissthet iforhold til jiva og isvara.

Virkelighet,dog ,inneholder tre fundamentale faktorer: (1) En tilsynelatende person eller jiva,det ”lille selv”, bevissthet pluss Subtilkroppen. Det er en opplevende entitet; (2) En Kausalkropp produsert av Maya,makrokosmisk Ignoranse, også kjent som Isvara(Det Totale Sinnet). Dharmafeltet er brakt inn i tilværelsen av Isvara,ren bevissthet forbundet med Maya. Isvara er skaperen av de opplevende entiteter og hva de opplever. Vedanta refererer til Isvara som Det Umanifesterte fordi det kan ikke bli opplevd. Den er kjent som konklusjon/slutning. (3) Den som Kjenner de begge: ren bevissthet(oppmerksomhet),selvet.

Både jivaen og isvara nyter den samme identitet som bevissthet. Ingen av dem kan skape fordi skapelsen er en bevisst prosess og en bevisst prosess krever tydeligvis bevissthet. Ved gransking så løser de seg opp i bevissthet fordi de er ikke-permanent selv om det vi har sagt, så er Isvara relativt permanent med referanse til levetiden av en individuell jiva. Bevissthet(oppmerksomhet) kan ikke bli avvist,fordi det er ”permanent”. Permanent eller ikke-permanent er egentlig ikke gode ord fordi de antyder dualitet og tilsynelatende får opplevende jiva atskilt fra opplevelsesobjekter. Men vi trenger disse ordene og andre som er lik dem for å sette opp diskriminering ,som medfører moksa,frihet. Bevissthet(oppmerksomhet) er alltid forut for og fri for jiva og Isvara,subtil og kausalkropper. Derfor er det egentlig bare et selv eller bevissthet,fri fra alle objekter hvor alt oppstår og inni hvor alt løser seg opp.

Hvis du har et problem med ordet ikke-permanent,så kan du tenke på iforhold til en ekstra dualitet: Foranderlig og uforanderlig. Både Isvara og Jiva er foranderlige faktorer og oppmerksomhet/bevissthet er en uforanderlig faktor. Isvara eksisterer bare med referanse til skapelsen og skapelsen kommer til syne og forsvinner. Jiva eksisterer bare på mikrokosmisk nivå og er gjenstand for transformasjon på den måten at den spiller rollene som den våkne,den drømmende og den sovende.

Her er 4 vers som fastslår disse 3 faktorene: Kapittel 15,vers 16-19 Bhagavad Gita:

”To selv,den ene dødelig og den andre udødelig,eksisterer i verden. De bevisste vesnene og materie er dødelige,det Umanifesterte udødelig. Men andre enn disse er Selvet bakenfor selvene,den grenseløse konstante oppmerksomhet/bevissthet,som har entret de 3 verdenene og nærer dem. Derfor er jeg(bevissthet/oppmerksomhet) kjent som det enestående/høyeste vesenet. Hvis du kjenner meg på denne måten så kjenner du til alt,selvet av alt.”

Det betyr: Det tilsynelatende selvet eller jiva er ikke reell fordi det er ikke alltid tilstede (tenk dyp søvn) og er alltid i endring. Selv om den viser seg å være bevisst, så er den egentlig ikke bevisst; Den er modifisert av Maya/ignoranse og er dødelig fordi dens levetid i den tilsynelatende virkeligheten er veldig kortvarig. Moksa er frihet fra ideen av handleren og eierskap,ideer som er essensen av jivaer,som er identifisert med Subtil Kroppen. Identifiserte jivaer er også kjent som mennesker eller folk. Med en gang ignoransen av ens sanne natur er fjernet, den tilsynelatende personen fortsetter å eksistere i den tilsynelatende virkeligheten,selv om selvet ikke er fortryllet av ignoranse så er det for alltid fri for forestillingen at det er begrenset,utilstrekkelig og ufullstendig. Den vet den er navnløs,formløs ubetinget oppmerksomhet/bevissthet.

Isvara forbundet med Maya er bevisst..selv om det ikke er en jiva som ordet det høyeste vesenet i verset ser ut til antyde....og det er ikke modifisert av ignorans/Maya. Men det er også avhengig av bevissthet. Isvara er bevisst fordi med Maya sin tilsynekomst så er det noe for bevissthet å være bevisst på. Isvara er alltid tilstede i bevissthet,men det er enten manifestert eller umanifestert med referanse til bevissthet/oppmerksomhet.

Derfor er Isvara forbundet med Maya heller ikke reellt. Isvara forbundet med Maya er evig eller permanent med referanse til jivaen og til objektene den opplever,men ikke-permanent med referanse til bevissthet/oppmerksomhet. Å si at Isvara forbundet med Maya er evig med referanse til jivaen betyr ikke at det er grenseløs fordi ignoranse eller Maya bare angår til en liten brøkdel av bevissthet/oppmerksomhet og fordi det løser seg tilbake til bevissthet ved slutten av en skapelsessyklus. Isvara er bare bevissthet sin evne til å skape. Forholdet mellom Isvara fri fra Maya og Isvara forbundet med Maya er på lik linje til et individ på den måten at et individ og dets krefter er ikke det samme. Isvara er den som utfører kreftene. En artist, for eksempel, er mer enn hans og hennes artistiske vasanas og handlingene de manifesterer.

Maya er evig fordi det er en kraft i bevissthet og bevissthet er evig; Dette er fordi Maya er nevnt for å være uten begynnelse (anadi). Personlig ignoranse(avidya)slutter når selvet er blitt realisert,slutter sin inkarnasjonssyklus og lidelse,men Maya eller kosmisk ignoranse fortsetter uendret,selv om den ikke alltid manifesterer. Når ignoranse eller Maya manifesterer, så viser Isvara seg i den form som en skaper,fulgt av en tilsynelatende skapelse,verden av levende vesener og livløse elementer.

Isvara,som ren bevissthet ,fri forbundet med Maya blir kalt Paramatman. Hvis du er student av Vedanta eller kjenner til Vedisk litteratur så vil du kanskje ha kjennskap til at ordet Isvara er ofte referert til Paramatma,uskapt ikke-dual bevissthet. Jeg har brukt ordet Paramatma for å unngå denne forvirringen.

Selv om Paramatma er blitt kalt for evig og udødelig,så er det ikke noe av dem. Evig og udødelig trekker slutning om ikke-evig og dødelig og siden Paramatman er ikke-dualistisk,så er det ikke noe av dem. Den er væren. Den kjenner seg selv og når objekter er tilstede,kjenner den objekter. Det er forut til og den som har kjennskap av både jiva og Isvara. Den har ingen kvaliteter.

Formodentlig så lenge den tilsynelatende jiva er inkarnert i den tilsynelatende virkeligheten,opplyst eller ikke, så er den preget av Isvara, Skaperen. Den frigjorte personen(jivanmukta),som lever i dualitetsverdenen er ikke påvirket av den fordi han eller hun vet at det er noe som blir overlappet og at Isvara,gunaene er handleren. Fordi forståelse er moksa, karma yoga sadhana/arbeid som leder oss til denne forståelsen blir ikke lenger oppnådd selv om karma yoga holdningen forblir.

Frihet fra eller Frihet for Jiva Vi sier at moksa er frihet fra jiva(personen) og frihet for jiva. Forskjellen mellom disse tre ekstensielle faktorene skaper en forståelse i jiva at de separerer den fra dens subjektivitet og gir den det objektive syn av Isvara og seg selv. Det gjør det klart at forfatterskapet og eierskapet av alt tilhører Isvara. Samtidig så viser den klart at den er ikke under kontroll av Isvara fordi Isvara i dens rolle som skaper er ikke reell. Hvordan kan noe som ikke er reell egentlig skape eller kontrollere alt?

Dessuten,som nevnt denne forståelsen separerer bevissthet fra både Isvara og jiva,skaperen og det skapte. Og gjør det klart at det er ordinær bevissthet,som er essensen av min identitet,er grenseløs. Oppdagelsen at selvet er grenseløs bevissthet er moksa,frihet for jiva. Hvordan kommer en til denne forståelsen? Jiva forstår at han/hun ikke eksisterer med mindre at han/hun er kjent for å eksistere og kunnskapen av hans/hennes eksistens er bare mulig fordi han/hun er bevisst/oppmerksom. Dette fører til konklusjonen at hun/han er bevissthet. Prøv om du vil å finne to bevissthet.

En jiva som vet at hun/han er grenseløs blir kalt for en jivanmukta,frigjort når hun/han lever. I virkeligheten så er en jivanmukta bare ren bevissthet fjernet han/huns identifikasjon med Isvara og jiva. Bevissthet er verken levende(jivan) og heller ikke fri (mukta) siden begge antyder dualitet.

Grenseløs Lykksalighet Fordi det er to tilsynelatende forskjellige prinsipper i virkeligheten…selvet og objektene, er det mulig å forvirre selvet med objektene. Samsarisk liv handler om forvirring mellom det reelle og det tilsynelatende. Vi har en teknisk terminologi for det: «Gjensidig overlapping».

Praksisen av kunnskap er diskriminasjon. Diskriminasjon fjerner overlegg(overlapping). Fordi selvet er ikke kjent, fysiske, subtile og kausale kroppene er antatt for å være reelle. Å ta dem for å være selvet produserer lidelse fordi de er bare tilsynelatende reelle. Du,bevissthet er alltid tilstede og endrer seg aldri. De tre kroppene endrer seg. De er «ikke selv». De må bli forkastet(negert) inntil identifikasjonen med dem og bindingen til dem er oppløst. Å negere betyr at de har blitt forstått til å være ikke-reell. Å ha kjennskap til at de er ikke-reelle fjerner identifikasjonen din med dem. Hvis du identifiserer deg med kroppene så vil du ikke identifisere deg med selvet.

Når du ikke lengre identifiserer deg med dem, så vil ren-ikke-tilknytning oppstå. Ikke-tilknytning er ikke bare utelukkende den intellektuelle overbevisningen at tilstander,kropper og objekter er ikke-reelle; Det er en sans av grenseløshet. Du kan intellektuellt sette pris på denne undervisningen,men inntil den delen av deg som ikke setter pris på at det er negert,så trenger du å diskriminere inntil grenseløshet…som er alltid tilstede….er opplevd. Moksa betyr at du vet du er fri og at du opplever deg selv til å være fri. Det er fullt mulig å vite at du er fri og fortsatt føle begrensninger. Opplevelsen av frihet kommer gradvis når bindende vasanaer(inntrykk,tendenser) blir utmattet.

Når vi sier sans av grenseløshet og inntil grenseløshet er opplevd så virker det som om at vi motsier erklæringen om at selvet ikke kan oppleves. Det kan ikke oppleves,som et objekt ,men det opplever alltid som meg selv. Selvaktualisering er som bevisst søvn i det at jiva alltid opplever lykksalighet. Det er ikke lykksalighet som er motsetning til lidelse. Det er lykksaligheten som observerer lidelse og nytelse. Det er en sans for tilfredsstillelse som oppstår fra kunnskapen siden lidelse og nytelse ser ut til å berøre meg, så rører de meg egentlig ikke. Hvis jeg ikke kunne aktualisere meg selv og oppleve grenseløshet som lykksalighet så ville jeg ikke være grenseløs.




100 visninger0 kommentarer