«Kjærlighet er ikke en følelse, det er selve eksistensen»
― Rumi
BHAKTI YOGA Vi trenger å forstå definisjonene av Gud/Isvara/Det Totale Sinnet gradvis og systematisk frem til vi kan se hele visjonen,hele Eksistensens Mandala at vi er sat-chit-ananda(grenseløs eksistens/bevissthet/lykksalighet/kjærlighet.. Måten jeg definerer Gud vil avgjøre min bhakti,min hengivenhet: 1) I det første forståelsesnivå, vil min hengivenhet vies en personifisert guddom: en personlig Gud. 2) I det andre forståelsesnivå, vil jeg tilbe Herren i alt, inkludert naturen. 3) I det tredje og siste forståelsesnivå, ser jeg Gud som den formløse essensen av alt, både som manifestert og ikke-manifestert. Det siste nivået utelukker ikke de to forrige; de bare utfyller hverandre og utgjør et helhetlig bilde. Når vi vurderer Isvara som både form og formløs, kan vi gjerne tilbe Herren/Gud/Isvara som en personifisert guddom,som totaliteten av naturen og som den formløse essensen av alt. Akkurat som kvantefysikk ikke erstatter Newtons fysikk, er begge forståelser gyldige i sine respektive nivå.
Disse tre definisjoner av Gud eller de tre stadier av forståelsen av Guds natur kan ytterligere brytes ned til fire hengivenhets faser: 1) I den første fasen: Gud skaper verden. 2) I den andre fasen: Gud er verden. 3) I den tredje og høyeste forståelse ser vi at Gud viser seg som verden i sine mange former,men blir ikke dem. Akkurat som et spindelvev kommer fra edderkoppen,lages av edderkoppen,avhenger av edderkoppen,men er ikke selve edderkoppen.
Disse tre første stadier av Bhakti,eller hengivenhet i praksis,kalles dvaita bhakti; alle tre innebærer fri vilje og jiva,personen. Det er grunnen til at disse stadiene kalles dualistisk tilbedelse. Hensikten med disse tilbedelse-stadier eller bhakti, er at disse praksisene minsker subjektiviteten og nøytraliserer vasanas - liker og misliker,så vel som de benekter handleren. De tar vare på det barnslige egoet. Disse tre stadier er byggestener for det fjerde nivå.
4) Det fjerde og siste nivå av hengivenhet kalt ikke-dualistisk advaita - jnanum bhakti,inntrer med det samme handleren er benektet, og baserer seg på kunnskap. Bhakti yoga er Karma yoga, en holdning av ren takknemlighet.
Å vokse til en kjærlig person av Swami Dayananda Som et individ for i det hele tatt å få innsikt i denne virkeligheten, sannheten av en selv, trenger en å være kjærlig.
Hva er det som gjør at en person er hel og fullstendig er kunnskap,det er noe som skal bli oppdaget. Når jeg antar at jeg grunnleggende er en ufullstendig person og denne ufullstendigheten aksepterer jeg ikke gladelig og jeg forsøker dermed å bli fullstendig.
Heldigvis er selvet allerede fri. Alt annet et er synspunkter. Et synspunkt er bare gyldig når visjonen,forståelsen veldig klart for deg. Selvfornektelse,selvignoranse leder til selvforvirring. Først skaper jeg problemer på grunn av ignoranse og deretter løser jeg problemet.
Tilslutt sier Vedanta at du er fri. Det er en helt annen visjon. I Vedanta-visjonen(ikke-dualitetsvisjonen) er du fri og du er helheten. Jeg kan raskt gi deg en enkel logikk: Hvis det er noe som eksisterer som helhet,vil det ekskludere deg? Vil det være et hele pluss deg? Helhet pluss deg er umulig. Helhet betyr at det er helhet, uten deler. Dette er eksakt sannheten om deg selv. Hvis det er slik,da er tilnærmingen annerledes. Å forsøke å oppdage her at jeg er helheten(fullstendigheten),som jeg ønsker å være og at jeg fri fra alle begrensninger er en helt annen jakt. Selv en innsikt til dette faktumet er flott.
Vi trenger ikke negativ tenkning og vi trenger ikke positiv tenkning. Vi trenger korrekt tenkning,som gjør at du er i live til hva som er. Jeg løser ikke et problem. Jeg ser at det ikke er noe problem. Jeg prøver å forstå for å holde på undervisningsvisjonen, mangelen av et problem. Å være sentrert på deg er ikke et problem. Slik at en person må forstå: «Jeg er prosjektet i mitt liv. Alle andre prosjekter er bare ment for meg alene. Alt er sammenkoblet til meg, selvet. Jeg er prosjektet. Atma (Selvet) er prosjektet. Derfor er du prosjektet».
Faktumet er at du er meningen med alt som er. Oppdagelsen av deg er oppdagelsen av meningen for hele verden. Det er i virkeligheten hva sannheten er. Når du setter pris på dette, er det en visshet om hva du er for om hva du gjør. Det er bare denne oppdagelsen.
Hva du ønsker å vite om selvet, fullstendigheten, helheten er eksakt hva du ønsker å være: Fri fra å være liten,med andre ord, helheten. Ser du forskjellen? Hva jeg ønsker å vite er hva jeg ønsker å være. Til dette kreves en viss forberedelse. Adhikari betyr at en person er klar eller kvalifisert for denne kunnskapen.
Du er helheten og undervisningen er tilgjengelig og derfor bør kunnskap ta plass om du er klar for det. For å oppdage at du er fullstendig(helheten),hva er forberedelsen? Jeg vil si at det er en person som har vokst følelsesmessig og kognitivt. Du har et modent sinn og er kapabel til å forstå hva som er sagt. Det betyr at du har modnet med tanke på et spesifikk forhold til verden, til å være medfølende,til å være kjærlig. Egentlig vil det å være medfølende det samme som å være naturlig. Å være sympatisk er naturlig. Å være kjærlig er å være veldig naturlig: Det er hovedfølelsen.
Hva er kvalifikasjonen? Hvem er personen som er kvalifisert for denne oppdagelsen? Det er den kjærlige personen, den medfølende person,den sympatiske personen,den generøse personen, den forståelsesfulle personen, den personen som tilpasser seg mennesker og er imøtekommende.
En 75 år gammel mann klagde til meg: «Swamiji, jeg føler meg trist og ensom. «. Jeg spurte han hvorfor. Han sa «fordi mine barn ikke bryr seg om meg. «. Jeg spurte han «Hvordan vet du det?»Det er en tolkning. Hvordan vet du at de ikke bryr seg om deg?» «Fordi ,de skriver ikke til meg i det hele tatt. Selv om jeg skriver. Skriver de ikke til meg.» Denne tolkningen er problemet. Du tolker fordi det er ingen egenkjærlighet. Du tolker alltid feil og lider, og håndterer et problem som ikke eksisterer,fordi det er ingen egenkjærlighet. Derfor for å oppdage egenkjærlighet, er selv-tilfredshet den veksten som må skje og det er i dine egne hender. Med mindre du ikke tar initiativet vil du forbli barnslig,som denne 75 årige mannen.
Alle trenger å bli modne, til å være sentrert på seg selv og være avslappet til tilstedeværelsen. I morgen er ikke et problem lengre. Det tar en plan for din modenhet og din egen vekst. Det er den største pensjonseringsplan til menneskeheten tilbudt enhver tenkende person. Å vokse til et punkt at du ikke trenger noe emosjonell støtte til å vokse. Du har gjort din oppgave.
Å nyte er å elske seg selv. Du trenger å oppdage den kjærligheten for deg selv. Bare da kan du nyte eller være tilfreds. Det betyr at du må vokse en del. Hva er nytten av å tjene penger, oppdra barn i verden og fortsatt være ensom hele tiden i en alder av 75 år?
Metaforen om at edderkoppen spinner vev ut av seg selv uten at den selv blir endret er veldig dekkende for den tilsynelatende Upersonlige Skaperen av hele Universet eller Kosmos.
Utdrag fra Narada Bhakti Sutraene om emner som hengivenhet,kjærlighet og bevissthet – Swami Paramarthanandas kommentarer Noen stiller spørsmålet ved Guds eksistens. Moderne vitenskap utvikler seg og advarer oss om å aldri stole på noe blindt. Det var lettere å ha tiltro i fortiden, men i disse dager er mennesker mer skeptisk. Mange mennesker stiller dette spørsmålet: «Er det virkelig Gud?» Og hvis ja, hva er beviset,fordi vitenskap tilbyr ingen bevis? Hvis du svarer at vedaskriftene snakker om Gud, vil de si: “Hvorfor vil jeg ha tiltro til skriftene,som ble skrevet av noen ukjente mennesker? Kanskje de ikke hadde noe bedre å gjøre? Hvorfor skulle jeg lese skriftene av noen hjemløse mennesker,som levde ved elvebredden av Ganges? Slike argumenter presenterer en utfordring. Uten å kjenne til at Det Totale Sinnet(Gud/Isvara) eksisterer og at Det Totale Sinnet er kjærlig, kan jeg ikke ha bhakti til Gud/Det Totale Sinnet. For dette, kreves det kunnskap av original bevissthet og reflektert bevissthet og uten begge er det ingen mulighet for kjærlighet.
Dvaita Bhakti krever kunnskap om Det Totale Sinnets lavere natur og advaita bhakti krever kunnskap av Det Totale Sinnets høyere natur; I begge tilfellene er kunnskap absolutt nødvendig.
Først vet jeg noe(jnana shakti),og så ønsker jeg den tingen(iccha shakti), og deretter, setter jeg i gang en handling og anstrengelse(kriya shakti) til å få tak i den: i den orden. Jeg vet, Jeg ønsker, og Jeg strever. Her, stammer ønske fra kunnskap, og kunnskap er arbeide(sadhana) for hengivenhet/kjærlighet(bhakti). Sutra 29 – Andre mennesker vurderer hengivenhet og kunnskap til å bli gjensidig sammenkoblet som årsak og virkning. Andre mennesker presenterer det forskjellig. Vismennene som holdt på dette synet sa: «Du kan ikke si at kunnskap er arbeidet(selv-disiplin) og hengivenhet er konklusjonen(målet),fordi vi finner ut at hengivenhet er også arbeide. Vi har sagt at på grunn av kunnskap er det begjær/ønsker, slik at kunnskap er årsaken og ønske er virkningen. For å skaffe kunnskap i første omgang, trenger du begjær. Et begjær om å vite. Hvis du går i en klasse for kunnskap, skyldes det din begjær,eller kjærlighet til kunnskap. Derfor er kunnskap årsaken av begjær og begjær er kunnskapsårsaken. Uten begjær kan du ikke en gang forsøke å vite noe. Forskjellige mennesker tar forskjellige emner i skolen,fordi de ønsker kunnskap av et spesifikt emne: Kunnskapen av dette emne stammer fra begjær. Derfor kan en ikke si hva som er årsak eller hva som er virkning: kunnskap og begjær er gjensidig avhengig av hverandre som årsak og virkning. Det er som å si at du må øve en del for å bli sunn. Men du trenger også å være sunn til å øve. Slik er øvelse på grunn av helse eller er det helse på grunn av øvelse? De er sammenkoblet.
Kommer rikdom på grunn av kunnskap eller kommer kunnskap på grunn av rikdom? Hvis du ønsker kunnskap fra en hederlig institusjon, må du betale, faktumet er at noen mennesker begynner å spare for barnas utdannelse før de har barn. Du trenger penger til å kunnskap, og senere hvis du ønsker å tjene penger, trenger du en eksamen. Derfor, er kunnskap resultatet av penger og penger er resultatet av kunnskap: alt er avhengig av hverandre. På samme måte, på grunn av hengivenhet, kommer kunnskap og på grunn av kunnskap kommer hengivenhet.
I tidligere sutraer sa vi at selvkunnskap er årsaken og hengivenhet(bhakti) er virkningen, og her sier vi at hengivenhet er også årsaken. Hengivenhet bringer med seg mental renselse, en passende lærer, og kapasiteten til å forstå vedaskriften, som leder til selvkunnskap og advaita bhakti. På denne måten er begge erklæringene like sanne: Selvkunnskap er årsaken og hengivenhet er virkningen, og hengivenhet er årsaken og selvkunnskap er virkningen. De er gjensidig årsak og virkning. Vi kan gjøre det enda klarere til og med ved å spesifisere typer av hengivenhet til hva vi refererer til: Dvaita bhakti leder til selvkunnskap, som igjen leder til advaita bhakti. Reisen er fra dvaita bhakti til selvkunnskap til advaita bhakti. Punktum. Det er ingen andre steder å gå: Det er slutten på reisen. Derfor er både sutraene 28 og 29 korrekte, sett fra dens synsvinkel. Narada kommer da inn og presenterer hans eget syn, som er også korrekt om det er forstått fra en enda synsvinkel. Sutra 33. Ene og alene av den grunn burde frigjøringssøkere gå for hengivenhet. Det er interessant at til tross for den nødvendige rollen av kunnskap, gir Narada ikke uttrykkelig æren til den Dette bekymrer oss ikke,fordi vi vet fullt ut at kunnskap spiller en rolle, og vi vet også at kunnskap verken produserer advaita bhakti eller omdanner dvaita bhakti til advaita bhakti. Rollen til kunnskap er enkelt og greit å fjerne hindringene som forhindrer dvaita bhakti fra å bli advaita bhakti,som er vår natur. Hvis ikke-dualitet er vår natur, da er også sat-chit-ananda vår natur. Og hvis sat-chit-ananda er vår natur, er også kjærlighet vår natur. Derfor er advaita bhakti vår natur. Kunnskap spiller mer en gjenopprettelse-rolle ved å fjerne hindringene til vår oppdagelse av denne. Når hindringene er fjernet, er advaita bhakti realisert. Det samme gjelder for moksha(frihet). Vi gjør et slags pr-stunt og sier at kunnskap leder til frihet, men vi trekker senere denne erklæringen ved å si at kunnskap ikke egentlig gir frihet.
Er kunnskap nyttesløst? Nei, kunnskap gir ikke frihet, fordi frihet trengs ikke å bli gitt: frihet er vår natur. Hva er da rollen til kunnskap? Den fjerner hindringer for å hevde vår natur og det ultimate målet av advaita bhakti. Det er derfor Narada konkluderer med i den 33 Sutraen at advaita bhakti alene må bli søkt etter og oppnådd av alle frigjøringssøkere. Det neste spørsmålet som dukker opp er: Hvordan kan Narada si at frigjøringssøkere burde søke advaita bhakti? Frigjøringssøkere burde søke frihet. Narada ville respondere på denne måten: Advaita bhakti og moksha(frihet/frigjøring) er det samme. Advaita bhakti er kjærlighet til Gud/Det Totale Sinnet, som er lik kjærligheten av meg selv, som igjen er lik kjærligheten til verdenen. Advaita bhakti er definert som kjærlighet til Det Totale Sinnet,som er lik egenkjærlighet, som igjen er lik universell kjærlighet,som like sterkt og uten gradering.
Jeg har like mye intens kjærlighet til Det Totale Sinnet,som jeg har for meg selv og for hele universet. Advaita bhakti er fullstendig og ubetinget kjærlighet for individet, verdenen og Det Totale Sinnet, og er født ut av beundring. Kjærlighet forutgår alltid av beundring. I advaita bhakti, beundrer jeg Det Totale Sinnet(Gud) og Jeg har lik beundring(respekt) til meg selv. Jeg degraderer aldri meg selv. Hvis jeg kan chante en hyllest til Gud, kan jeg gjøre det samme til meg selv, uten å reservere meg. Jeg kan på samme måte beundre dette univserset også. Slik at advaita bhakti er den samme kjærlighet og beundring av individ,verden og Det Totale Sinnet,fordi jeg vet at de er bare navn for den samme sat-chit-ananda brahma(eksistens-bevissthet-grenseløs lykksalighet). Jeg elsker Gud fordi kjærlighet er min natur. Flytende lykksalighet er kjærlighet og lagret kjærlighet er lykksalighet. Dette er advaita bhakti. Dette er frihet eller frigjøring(moksha).
Og Narada sier: “Du kan jobbe med å oppnå den. “ Bhagavad Gita 3.17: “Anta at det er en person som elsker selvet alene, er lykkelig med seg selv alene, og er tilfreds med selvet alene. Det er ikke noe å oppnå for denne personen”.
Og Mundaka Upanishad (3.1.4): “Med hver pust ser et individ det iboende selvet, som ikke er noe mindre enn det universelle selvet.”
Kapittel 4: Definisjonen av Kjærlighet; Narada Bhakti Sutraer 51-66 Sutra 51. Den essensielle naturen av ren kjærlighet til Gud er bakenfor beskrivelse. Vedanta sier at kjærlighet er ikke noe annet enn lykksalighet(Ananda eller bliss) utrykket utvendig. Fordi lykksalighet og kjærlighet er det og det samme, og fordi lykksalighet er av to typer, må også kjærlighet være av to typer. For å forstå kjærlighet må vi først forstå lykksalighet. Med en gang vi forstår lykksalighet, kan vi utvide alt av dens preginger og regler til kjærlighet. Det er en analyse i Taittiriya Upanishad av de to typene av lykksalighet. Den første type er original lykksalighet(bimba-ananda), som er min egen natur. Når den samme lykksalighet blir reflektert i sinnet under gunstige forhold, er den reflektert lykksalighet(pratibimba-ananda). På den måten er lykksalighet to typer: atma-ananda,selvets grenseløse lykksalighet og kosha-ananda, lykksalighet erfart i lykksalighetssliren eller kausalkroppen. På samme måte, er kjærlighet to typer. Den ene er original kjærlighet, eller(bimba-prema), som er selvets natur, sat-chit-ananda. Når denne kjærligheten, som er min natur, blir reflektert i sinnet under gunstige forhold, er den erfart som reflektert kjærlighet(pratibimba-prema).
Når vi analyserer naturen av den reflekterte lykksalighet, finner vi ut at den har tre definerte egenskaper. Den er erfaringsbasert, som betyr at det trengs et objekt. Den er midlertidig og skjer bare i tilstedeværelsen av spesifikke gunstige betingelser. Den er gradert: for eksempel, det er Priya, lykke som dukker opp fra det ønskete/begjærte objektet; moda, lykken en erfarer for å oppnå det begjærte objektet; og pramoda, lykken en får fra nytelsen av det begjærte objektet. Derimot med original lykksalighet gjelder ikke disse betingelser/preginger: erfaringsbasert, midlertidig,graderte. De samme prinsippene kan bli utvidet til reflektert kjærlighet. Når original kjærlighet er reflektert i sinnet, er det også erfaringsbasert, midlertidig og grader.
På denne måten er original ikke erfaringsbasert, fordi det er mitt eget selv. Original kjærlighet er også ikke midlertidig, fordi det er selvets natur, som er evig. Ikke spør om hvordan en skal erfare original kjærlighet,fordi i det øyeblikket du snakker om erfaring, har den blitt et midlertidig objekt. Erfaringsbasert kjærlighet er midlertidig, selv kjærligheten vi har for vår egen Kropp. Vi vil bare elske den så lenge den tjener våre mål.
For å definere original eller ren kjærlighet, som er selvets natur, kan vi bruke de samme fem bestanddelene vi brukte å definere sat,chit og ananda:
(1) Ren eller original kjærlighet er ikke en del,produkt eller sinnets eiendel. (2) Ren kjærlighet er et uavhengig prinsipp som gjennomtrenger sinnet når betingelsene er ideelle, som gjør at sinnet er et kjærlig sinn. (3) Ren kjærlighet er ikke begrenset av sinnets grenser. (4) Ren kjærlighet fortsetter å eksistere selv etter at sinnet har blitt oppløst. Det er derfor i dyp søvn vi har kjærlighet. Kjærlighet av hva? Kjærlighet av dyp søvn. Erfarer noen sorg i dyp søvn? Både lykksalighet og kjærlighet fortsetter i dyp søvnstilstanden,fordi begge er min natur. (5) Ren kjærlighet er utilgjengelig for oss, ikke fordi det er fraværende, men fordi det er ikke et medium for oss til å utrykke ren kjærlighet, som er min sanne natur. På denne måten, må vi bli klar over forskjellen mellom reflektert kjærlighet (pratibibma prema) og ren eller original kjærlighet(bimba prema). Bare da gir det mening å si at selvets natur kan bli beskrevet med ord.
Som det sies i Taittiriya Upanishad(2.9.1): “Sinnet og talen kommer tilbake fra den forbløffet siden de ikke er i stand til å fatte og beskrive den. “ Hvis selvets natur er uforklarlig, eksistensens natur(sat), bevissthetens natur(chit), lykksalighetens grenseløse natur(Ananda), og kjærlighetens natur er alle uforklarlige. Vi kan bare erfare original kjærlighet når den er tilgjengelig i dens reflekterte form. Jeg kan ikke se mitt originale ansikt, men jeg kan se den når den er reflektert i et speil. Når kjærlighet ikke kan bli uttrykt, hvordan kan jeg uttrykke reflektert kjærlighet for Det Totale Sinnet? Og hvordan kan vi senere uttrykke reflektert kjærlighet når det er oppdaget til å være ingenting annet enn den originale kjærligheten,som er min sanne natur? De er alle bakenfor beskrivelse.
Derfor, er den originale kjærlighetens natur, som er selvet(sat-chit-ananda) ubeskrivelig. Grunnen til dette er enkelt og greit: Ifølge Vedanta, er ren kjærlighet ingenting annet enn selvet. Slik som selvet er ren eksistens, ren bevissthet og ren lykksalighet, må ren kjærlighet bli forstått som selvet.
Slik at neste spørsmålet er: “Hvis ren eksistens,ren bevissthet,ren lykksalighet og ren kjærlighet ikke kan bli definert, kan vi erfare dem?” Det er et sensitivt spørsmål. Svaret er at disse fire som er selvet, det-alltid-erfarende subjektet, kan ikke bli tilgjengelig,som et erfaringsobjekt. Ren kjærlighet kan ikke bli erfart som et objekt, men må bli hevdet som subjektet. Hvis du er desperat over å erfare eksistens,bevissthet,lykksalighet og kjærlighet, sier Vedanta at du ikke kan gjøre det gjennom deres originale versjon, men heller i deres reflekterte eller manifesterte versjoner, like mye som vi erfarer refleksjonen av vårt fjes i et speil. Vi kan aldri erfare vår eget originale fjes, men hvis vi er villig til å inngå kompromiss, kan vi erfare den i dens reflekterte form.
Reflektert eksistens er alltid overalt. Når du sier at veggen er, stolen er, bordet er osv, erfarer du selvet i form av reflektert eksistens; Eksistensen av et bord er en refleksjon av selvet i navnet og formen av et bord. Slik at den reflekterte væren(eksistensen) er tilgjengelig til å bli erfart i verdenen. På samme måte kan reflektert bevissthet bli erfart i den fysiske kroppen. Reflektert lykksalighet kan også bli erfart. Når erfarer vi reflektert lykksalighet? Når jeg er lykkelig. Når jeg er lykkelig over å erfare enhver velsignete ting,selv sjokoladekake, erfarer jeg lykksalighet av selvet alene. Ifølge Vedanta inneholder ikke sjokoladekake lykksalighet; den inneholder bare sukker og kolesterol. Slik at når du erfarer lykksaligheten av en sjokoladekake, er det ingenting annet enn selvets lykksalighet reflektert i kaken. Reflektert eksistens, reflektert bevissthet, reflektert lykksalighet og reflektert kjærlighet er alle erfaringsbaserte. Når noen elsker noe eller en person, erfarer hun eller han reflektert kjærlighet.
Forskjellen mellom en ignorant person og en vis person er at når en ignorant person erfarer noen av disse reflekterte versjonene, gjenkjenner han ikke disse at de er reflekterte versjoner og attributter av lykksaligheten og kjærligheten til objektene i seg selv. Derimot, når en vis person nyter noen av disse fire erfaringene, skylder han ikke på lykksaligheten til objektet, men heller forstår at han erfarer eksistensen, bevisstheten, lykksaligheten og kjærligheten av han selv alene: En jnani ser selvet overalt erfart i formen av reflektert eksistens,reflektert bevissthet, reflektert lykksalighet, og reflektert kjærlighet. En jnani sier: “Jeg erfarer selvet overalt.” Som det sies i Bhagavad Gita(6.29): “Han oppfatter alle vesener i selvet og selvet i alle vesener. Og hvordan sier han at han erfarer selvet eller ren kjærlighet overalt? Ved å forstå at enhver kjærlighet overalt og enhver lykksalighet overalt tilhører selvet. Med denne kunnsakpen, hvor enn han ser , ser han selvet, eller eksistens-bevissthet-lykksalighet-kjærlighet overalt.
Sutra 52. Å forsøke å forklare erfaringen av ren kjærlighet av Gud er som en stum persons forsøk til å forklare hva han smaker. I denne sutraen, gir Narada oss et veldig interessant eksempel på ubeskriveligheten av original kjærlighet. Han sier at det er lik en stum persons erfaring av noe ekstraordinært, en ekstraordinær form,smak,lukt eller undring av verdenen. Antar at du kan snakke, og etter å ha erfart slike ting ville du sagt: Vidunderlig!Vidunderlig!Vidunderlig!,men du kan ikke si mye mer. En stum person kan til og med ikke si det en gang. Som med en vidunderlig erfaring for en stum person, kan aldri original kjærlighet bli beskrevet, men den kan bli oppdaget i formen av den stødige overbevisningen aham brahmasmi(Jeg er selvet). Det er noe som kan bli hevdet, men noe som ikke kan bli kjent eller erfart som et objekt. Hvis du ønsker å erfare kjærlighet, er det en mulighet, men det vil ikke være erfaringen av ren eller original kjærlighet: det vil bli reflektert kjærlighet og det vil være avhengig av mange betingelser. Det er derfor erfaringsbasert kjærlighet er alltid midlertidig. Dvaita bhaktaer,som objektiviserer Gud(Det Totale Sinnet) strever med dette problemet. Du vil finne iblant deres sanger, at det er mange skjønn, fordi reflektert kjærlighet betyr at det vil være underordnet til det som kommer og går.
Sutra 53. I sjeldne saker er denne rene kjærligheten av Gud avslørt i en kvalifisert person. Slik at den høyeste kjærlighet, som er permanent, ugradert, ikke-erfaringsbasert er min sanne natur, og kan bare bli oppdaget eller hevdet gjennom et passende middel. Hvis jeg oppdager meg selv som ren eksistens trengs et middel og hvis det å oppdage meg selv som ren bevissthet krever et middel, da vil også det å oppdage meg selv som ren kjærlighet kreve et middel. Den kan ikke bli oppdaget ved å sitte med øynene lukket eller ved å synge bhajans. Å chante navnene av Gud kan aldri hjelpe meg til å oppdage original kjærlighet; den kan bare hjelpe meg å oppdage reflektert kjærlighet. Dette kan være opprørerende nyheter for de som er viet til chanting og har en motvilje mot Vedanta. Og hver underliggende årsak for å si dette? Du erfarer at denne lykksaligheten(bliss), bare ved å synge og senere er du tilbake i samsara(hjulet av begjær og ønsker i verdenen). Dette er bevis for at det å chante navnet på Gud kan hjelpe i oppdagelsen av reflektert lykksalighet, reflektert kjærlighet for Gud, og firedobbelte kvalifikasjonen, men original kjærlighet, kan ikke bli oppdaget gjennom noen chante-numre. Det er derfor vi på det sterkeste råder mennesker å komme til vediske skriftens studier,fordi det er den sanne selvets natur: Den kommer ikke en gang fra Gud,som et objekt, som er underordnet til ankomst og avreise.
Denne grenseløse og ubetingete kjærligheten, som er rettet til alt i skapelsen, inkludert Gud/Det Totale Sinnet, er fri for gunaer. Det er ikke sattvisk, rajasisk eller tamasisk,fordi det er oppdaget gjennom selvet, som er fri for gunaer. Som Krishna sier(Gita,14. 19-20): “Når en forstår handleren til å ikke være noe annet enn gunaser og har kjennskap til selvet, som er bakenfor gunaene, oppnår en min natur. Å gå bakenfor disse tre gunaene, som er årsaken til gjenfødelse, blir en person fri fra fødsel,død,aldring og sorg, oppnår en udødelighet.
Hvor kommer denne rene kjærligheten fra? Det som er det mest innerste,som er selvet. Derfor, må vi oppdage at det ikke-dualistiske selvet er den eneste kilden av original lykksalighet og original kjærlighet. Det kan bare bli oppdaget gjennom et passende middel; nemlig vedisk skriftbasert selvgransking. Veldig få mennesker forstår dette og følgelig feiler å komme til Vedanta. De prøver å oppnå evig lykksalighet gjennom forskjellige praksis, men dette virker ikke fordi ingen handling er evig. Ingen bhajan(mantras anger) er evig. Ingen puja(hengivenhetsarbeide) er evig. Ingen meditasjon er evig. Selv meditasjon er en handlingsform. De fleste mennesker,som er i hengivenhetsfeltet ønsker ikke å lytte til Vedanta-instruksjonene. En Vedanti er villig til å dele, ikke ut av arroganse; Han repeterer enkelt og greit den vediske veiledningen, som forteller oss at du må komme til selvet. Og til hvem gikk Narada, den største bhakti til? Sanatkumara. Dvaita bhakti gav han verken frihet ei heller permanent lykksalighet. Hvis dvaita bhakti hadde gitt han permanent lykksalighet, ville han ha gått til Sanatkumara for å lære om selvet? Det var gjennom Sanatkumara alene at Narada kunne lære om forskjellen mellom satya(uforanderlig virkelighetsorden i den ene virkeligheten) og mithya(foranderlig virkelighetsorden i den ene virkeligheten) (Chandogya Upanishad, 7,24.1): “Det grenseløse er at det er hva en ser som ingenting annet, hører ingenting annet eller forstår som ingenting annet. Det som begrenser er i det en ser som noe annet, hører noe annet, eller forstår noe annet. Det som er grenseløs(uforanderlig) er udødelig og det som er begrenset(foranderlig) er dødelig. Du noble, hvor hviler den? I sin egen storslagenhe eller ikke i sin storslagenhet”.
Selvgransking er forresten om de store Upanishadiske mantraene er veien for å oppdage at jeg er selvet, den rene kjærligheten,som uttrykkes som kjærlighet til alle fordi alle er det samme selvet. Gjennom selvkunnskap oppdager vi at ren og permanent kjærlighet aldri kan bli oppnådd fra den utvendige verdenen. Kjærligheten,som kommer fra den utvendige verdenen vil alltid bli betinget, fordi andre vil elske meg bare så lenge de ser meg som en lykksalighetskilde for dem: Som vi har sagt, er kjærlighet definer som vår holdning til lykksalighetens kilde. Så lenge som andre ser på meg som en lykksalighetskilde, vil livet flyte fra dem. I det øyeblikket jeg stopper å være lykksalighetskilde, eller verre, når jeg blir en byrde for dem, deres kjærlighet,som en gradvis uttømmet bankkonto, vil også bli tømt. Det er veldig naturlig. Det er ikke deres feil. Det er en universell ting. Vi har den samme holdningen mot en ikke-fungerende bil. Så lenge bilen virker bra og er en lykksalighetskilde, elsker jeg den. Jeg kjører den regelmessig, jeg vasker den og har den på verksted. Men i det øyeblikket bilen blir en hodepine, blir kjærligheten og takknemligheten for den borte og jeg er ivrig etter å erstatte den. Det er ikke din egenskap eller min egenskap, det er en universell lov at kjærlighet bare flyter gjennom en lykksalighetskilde. Derfor, enhver velsignete personer vil elske meg så lenge de synes jeg er interessant og nyttig. Når jeg ønsker noen å elske meg permanent, forventer jeg permanent kjærlighet ut av betinget kjærlighet, som bare vil vare så lenge betingelsene i seg selv varer.
Derfor er det første steget mot Vedantisk modenhet å stoppe å forvente permanent kjærlighet fra andre. Hvis de ikke er i stand til å gi den, er det ikke deres feil. Det er enkelt og greit universets lov. En Vedanti ser etter en permanent kjærlighetskilde og oppdager ingenting i hele skapelsen kan gi permanent kjærlighet. I beste fall, reflekterer den kjærlighet midlertidig. Slik som objekter ikke kan levere permanent lykksalighet, men levere den midlertidig, vil også kjærligheten for og fra et objekt være midlertidig. Permanent kjærlighet er oppdaget i et sted alene: meg selv.
Med en gang jeg oppdager meg selv som kjærlighetskilden, vil jeg ha tappet i en grenseløs kilde. Når en oppdager kjærlighet for og fra meg selv, og å oppdage at alt er essensielt meg selv, blir min kjærlighet permanent og universell. Derfor tillater bare selvkunnskap meg til å oppdage permanent og universell kjærlighet. Etter å ha oppdaget permanent i meg selv, bryr jeg meg ikke lengre hvorvidt andre elsker meg permanent. Hvis noen sier: “Jeg mister sakte men sikkert kjærlighet til deg”, vil du svare: “Hvis du kan oppdage et annet sted, er det helt greit for meg. Jeg kan med glede akseptere andres avvisning av deres kjærlighet. Vi må oppdage den uavbrutte kjærlighetsforsyningen. En advaita bhakta er en som har oppdaget lykksalighet og kjærlighet i seg selv og søker det ikke for det andre steder. Men selv uten å søke etter kjærlighet utenfra, har den selvrealiserte personen kapasitet til å gi kjærlighet. På samme måte, med en gang jeg oppdager kjærlighet i meg selv uten å spørre om den utenfra har jeg kapasitet til å gi den ubetinget. Bare en vis person kan gi ubetinget kjærlighet,fordi han eller henne har en grenseløs kjærlighetskilde innvendig og forventer ikke gjengjeldelse fra andre.
Derfor vil kunnskap alene gjøre meg i stand til å oppdage ubetinget kjærlighet. Å ha oppdaget denne ubetingete kjærligheten, hvordan uttrykker den selvrealiserte personen den? Som en stum person uttrykker smak, er den ubeskrivelig sier Narada. Og denne ubetingete kjærligheten gjennom selvkunnskap eksisterer bare i sjeldne og kvalifiserte mennesker. Vi snakker spesifikt om den firedobbelte kvalifikasjonene(diskriminasjon, objektivitet, disiplin og et brennende ønske for frigjøring). Bhakti filosofiskolene snakker aldri om disse kvalifikasjonene eller kunnskap, på tross av at de lister aller andre slags kvalifikasjoner for ubetinget kjærlighet. Vedanta, derimot, er veldig nøye: Den sier bare at selvkunnskap vil være i stand til å oppdage ubetinget kjærlighet, og den selvkunnskapen er mulig ved å eie disse kvalifikasjonene. Derfor, skinner ren og ubetinget kjærlighet bare i selvkunnskap.
Som det sies i Bhagavad Gita(7.3): “Iblant tusener av mennesker, er det en sjelden person som tilstreber seg frigjøring. Selv blant disse søkerene, som tilstreber seg, er det en sjelden en som har kjennskap til meg i virkeligheten”.
(David: Sanatkumara er nevnt i Narada Bhakti Sutraene som hovedlæreren til Narada. Navnet Sanatkumara kom til meg i perioden da jeg var opptatt av new age begreper,som oppstegne mestre og engler. Da jeg reiste til Sedona, Arizona i USA,som er kjent for å være et helse- og åndelig sted,som mange åndelige søkere drar til. Navnet dukket da opp og det var like før jeg kom til selve stedet Sedona. I dag har jeg forstått mer at det er en av de store vedanta lærerene til blant annet Narada,som bloggen er dedikert til og hans bhakti sutraer. Sanatkumara er nevnt i forskjellige vediske skrifter. ) Sutra 54: Denne kjærligheten er av den mest subtile naturen,fordi selvet er det mest subtile og er alltid tilgjengelig som “Jeg er”.
Denne kjærligheten er alltid tilgjengelig som “Jeg er”, og er derfor alltid-erfart. Alle disse sutraene kan bare bli passende forstått hvis vi husker den grunnleggende Vedantiske likningen. Ifølge Vedanta, er eksistens det samme som bevissthet, bevissthet er det samme som lykksalighet, og lykksalighet er det samme som kjærlighet. Alle disse fire er synonymer; de er ikke fire deler av selvet, de er selvet manifesterte i forskjellige medium på forskjellig måter. I den materialistiske verdenen,for eksempel, er eksistensens aspekt alene manifestert. Du sier at veggen er, dens is-ness(væren) tilhører selvet. Men en vegg kan ikke manifestere bevissthet. Husk, at det er ikke akkurat det at veggen har produsert eksistens, men at dens utilstrekkelighet er på en slik måte at den kan ikke manifestere bevissthet, lykksalighet eller kjærlighet. Når vi snakker om den fysiske kroppen, er bade eksistens og bevissthet manifestert. Og når betingelsene er gunstige, for eksempel at alle dine familiemedlemmer handler på samme måte som du ønsker at de skal gjøre kan sinnet manifestere eksistens,bevissthet og lykksalighet. Det er ikke sinnets lykksalighet, men lykksaligheten som tilhører selvet og reflektert i sinnet.
I det sinnet, er ikke lykksalighet bare manifestert, men også kjærlighet; kjærlighet mot hvem eller hva som er ansvarlig for å gjøre sinnet gunstig (tilfreds). Derfor har jeg elsket mot hvem eller hva som bringer med seg sinnets tilfredshet. Denne kjærlighet tilhører også selvet,men den reflekterer eller manifesteres i sinnet. Derfor tilhører eksistens, bevissthet,lykksalighet og kjærlighet meg,selvet, som uttrykker dem til ulike tider og under forskjellige betingelser. Denne kjærligheten, er i dens form en direkte og alltid-erfarende selvkunnskap.
Denne ubetingete kjærligheten øker til hvert øyeblikk. Når selvkunnskap blir mer og mer stødig, som en innsikt inn I ens sanne virkelighetsnatur blir omdannet til stødig visdom, som kunnskap blir omdannet til stødig og urokkelig overbevisning “Jeg er selvet”, så lenge min arrogante binding til egoisme minsker og kunskapen blir klarere og klarere, blir også oppdagelsen av lykksalighet mer utdypet og kjærlighet vokser naturlig. Faktumet er at det er ikke lykksalighet og kjærlighet som egentlig vokser(fordi de er grenseløse), men heller at de vasanaer(tendenser),som hindrer lykksalighet/kjærlighet, trekker seg tilbake. De ser bare ut til å øke på grunn av mine misoppfattelser, forventninger,villedinger og forvirringer,som alle minsker.
På en fullnattsmåne, er månen og månelyset der i horisonten,men månen ser ikke så skinnende tidlig på kvelden. Men når solen trekker seg tilbake i bakgrunnen og natten faller på, blir månen klarere og klarere. På en midnatt og på en fullmånekveld, ser månen ut til å være på det mest lyssterke. Mellom tidlig kveld og midnatt, kan vi si at lysstyrken av månen har økt? Nei, månen har samme lysstyrkemengde, men når sollyset trekker seg mer tilbake, ser månen sin lysstyrke til å øke. Vi er kjærlighetens legemliggjørelse, sinnets defekter, slik som binding, motvilje, begjær,sinne,grådighet osv, alle hindrer denne kjærligheten. Når de blir trukket mer og mer tilbake, øker vår kjærlighetsmanifestasjon. Kjærlighet er en oppdagelse, aldri en produksjon. Jeg produserer ikke kjærlighet, Jeg oppdager kjærlighet. Oppdagelse betyr å fjerne hva som hindrer min naturlige kjærlighet. Narada sier at denne kjærligheten manifesterer mer og mer hvert sekund. Den er uavbrutt, eller permanent, fordi lykksaligheten eller selvet kjærlighet er ubrutt.
Vi taper aldri synet av faktumet “Jeg er bevissthet, som er kjærlighetens natur og fullstendighet.”
Som det står i Brihadaranyaka Upanishad(2.4.6): “Alt dette er selvet. Hva kan en jnani søke når han eller henne vet at “Jeg er fullstendig, jeg er hel, Jeg er komplett.”. Derfor er det ingen streben eller søking til å forurense en jnanis bhakti. Det er en ingen sans av det å være liten eller utilstrekkelig, som er bare en overlapping av ignoranse.
Som Shankaracharya sier i Atma Bodha(Vers 4): “Dette selvet viser seg å være begrenset på grunn av ignoranse. Når ignoranse er fjernet, er det ene selv selvlysende, slik som solens utstråling er kjent når skyene går bort. “