De fleste mennesker, som er opptatt av det spirituelle og mystikk har kjennskap til samadhi gjennom sin sannhetssøken på de evige ekstensielle spørsmål om hvem vi er og hva virkeligheten er. Det er gjennom videoer, erfaringer og bøker om emnet. Hva er egentlig samadhi? Det er ulike oppfatninger om hva det er. Vedanta er veldig klar på hva det er og det blir grundig gransket i denne bloggen: Sankalpa samadhi eller Akandakarra vritti Sankalpa samadhi eller akandakara vritti ser på alt som Selvet, som ikke-dualistisk. Akandakara vrittierfaringen kommer ut av Selvkunnskapen, og hvis kunnskapen ikke er stødig, vil den slutte, som med alle erfaringer. Full assimilering av akandakara vritti, som betyr ubrutt eller evig, er frigjøring.
Nirvikalpa Samadhi og den udelelige naturen Brahman (Den Ultimate Sannheten) er kalt nirvikalpa (udelelig) fordi den er fri fra alle delinger og handlinger. Brahman er nirvikalpaka vashtu (den udelelige naturen) og ikke bare en nirvikalpaka avastha (den udelelige tilstanden). Det er i dens natur at all tid og mithya (eksistensen avhenger av noe annet) verden ikke kan forstyrre det i hele tatt. Vårt mål er å være den udelelige naturen og ikke bare oppnå den udelelige tilstanden i dyp meditasjon (nirvikalpaka Samadhi). La savikalpaka (med deling) verden vise seg og forsvinne (som i dyp søvn), men Jeg, som Brahman er alltid udelelig. Materie er anadhi (begynnelsesløs) og kan ikke bli skapt. Den var der i potensiell form før skapelsen, den eksisterer som skapelsen og blir oppløst ved oppløsningstiden (pralaya). Alt dette skjer med Maya shaktikraften (kreativ kraft). Men er livløs (jadam) i dens natur. Men, Brahman er verken manifestert eller umanifestert siden den er det ikke-materielle Bevissthetsprinsippet. Bevissthet er virkeligheten hvor universet manifesterer og umanifesterer: men er ikke en del eller universell produkt, men den eneste virkeligheten. Denne virkeligheten gjennomgår ingen endringer i det hele tatt. Alle Vedantastudenter bør forstå forskjellen og ikke se bare frem til nirvikalpa Samadhi (udelelig dyp meditasjons tilstand), som anbefalt av mange filosofilærere.
Advaitavisjonen er å forstå at alt som er manifestert her som universet er udelelig Brahman. Brahman er den ultimate sannheten av alt som eksistens, bevissthet og grenseløshet. Min sanne natur er også eksistens, bevissthet og grenseløshet. Jeg er ikke separat fra Brahman. Du er ingen tilstand. Du er den tilstandsløse, uforanderlige, handlingsløse, grenseløse, tidløse, ordinære ren bevissthet hvor alle tilstander (modifiseringer) skjer. Du er ingen tilstander og umodifisert.
Du trenger bare å forstå det klart og med full overbevisning bevare denne kunnskapen med samme sikkerhet du har at du er et menneske og ikke en stol. Naturlig nok vil hardtbundet, begynnelsesløs, ignoransebaserte vasanaer skape noe trøbbel med det første og insistere at du bør endre deg med mer.
Du – ren, grenseløs bevissthet er ikke et erfarende vitne med en spesiell bevissthetstilstand. Bare sinnet går igjennom endrete tilstander, som avhenger av forskjellige kombinasjoner av gunaene og elementene. Det er ikke noe å overskride, fordi det er dualistiske oppfatninger for å binde søkeren til det vi kaller for spirituell samsara, verden av alltid endrede subtile erfaringsobjekter.
Samadhi – Fravær av objekter – Dyp Søvn – Tilstedeværelse – Bevissthet/ Selv Hva er Sahaja Samadhi? Er det en tilstand eller er det din naturlige kontinuerlige tilstand? Hva betyr Samadhi? Sama betyr likhet og dhi kommer fra ordet buddhi, som betyr intellekt. Det betyr like verdsatt. Det er ingen forskjell mellom objekter. Alle objekter har lik verdi. Dette er også en normal tilstand for en opplyst person. Det er ikke noe du gjør, det er hvem du er. Det er bare kunnskap, som skjer fra en erfaring.
Enten er du bevisst av ting, eller i fravær av ting, du er bevisst av bevissthet. Dyp søvn er fravær av ting, derfor i dyp søvn, som i nirvikalpa samadhi, bare bevissthet forblir, og siden objektene er fraværende, er bare bevissthet tilgjengelig til å bli kjent. Den eneste grunnen vi ser ignoranse når vi ser på dyp søvn er fordi vi ser på dyp søvn via ståsted av dualitet. Gjennom dualistisk ståsted, ser det ut til at det ikke er noe objekter å være bevisst på, det er ingenting der, som betyr ignoranse. Dessuten fra dualitetens ståsted når vi ikke husker å se ting, antar vi at Jeg, subjektet, også var fraværende.
Fravær og tilstedeværelse er bare tanker i sinnet. Fra bevissthetens ståsted er det ingen fravær av objekter, fordi det er bare bevissthet. Selv hvis maya opererer og det er en tilstedeværelse av objekter, er de kjent av bevissthet til å bare være bevissthet. De er ikke objekter egentlig, bare tilsynelatende objekter.
Dyp søvn er et objekt kjent av bevissthet. Upanishad sier at suksma vritti er tilstedeværende og gjør erfaring mulig i dyp søvn. Selvet er bevisst på seg selv og er en erfaringsløs erfaring. Prajna, som erfarer lykksalighet i dyp søvn, kausalkroppen. Subtilkroppen (ego,intellekt,sinn) har intellekt og minne som skaper ideer av tilstedeværelse og fravær mulig og kunnskapen av dualitet.
Men prajna har ingen subtil Kropp slik at det ikke har noe dualitet,som bare er en trossystem I subtilkroppen. Prajna erfarer kausalkroppen, lykksalighet slire (bliss sheat), som er forårsaket av bevissthet, som reflekterer på kausalkroppen. Prajna, er også imidlertid et objekt til bevissthet. Det er vanskelig å snakke om på grunn av begrensninger av ord. Et annet ord for Prajna er nesten opplyst.
Bevisstheten kjenner til prajna sin erfaring av lykksalighet og er et ikke-erfarende vitne. Erklæringen om at det er ingen ignoranse i dyp søvn kan bli vurdert på denne måten. Ignoranse for hvem? Dyp søvn er ignoranse bare siden den våkne og den drømmende sine tilstander er ignoranse, effektene av maya (det umanifesterte, upersonlig skaper). Dyp søvn er en tilstand hvor selvet viser seg som prajna, pakket inn i erfaringsbasert lykksalighet (bliss). Alle tre jivaer (den våkne,den drømmende og den dypt sovende) er alle ignorant av selvet i deres respektive tilstander, med unntak av den våkne jiva, hvor selvignoranse har blitt fjernet, med andre ord jnanier. Deres identifikasjon med tilstanden de erfarer er hva som gjør jiva ignorant.
Jiva som dyp søvn entitet eller prajna refererer bare til jiva,som erfarer udifferensiert bevissthet, eller lykksaligheten av kausalkroppen og fraværet av objektene. Dette kan bli erfart i dyp søvn, eller i våken tilstand som i nirvikalpa samadhi.
Nirvikalpa samadhi kan vi beskrive,som en tanke-fri tilstand hvor direkte forståelse av selvet (grenseløs bevisst eksistens) tar plass. Selv om selvet ikke er et objekt, er selvet forstått når intellektet løser seg i dvaletilstand og alle tanker (vrittis), eller mentale modfikasjoner (tanke former) avtar.
Nirvikalpa samadhi er forskjellig fra dyp søvn tilstand fordi intellektet er ikke tatt over av den tilslørete kraften av selvignoranse, og derfor kan en bevisst forstå ens sanne natur. Fordi intellektet er grunnleggende i dvale, tar ikke selvkunnskap plass i nirvikalpa samadhi. Ved refleksjon eller gransking, kan en være i stand til direkte å forstå den grenseløse naturen av selvet, men en kan være tilbøyelig til å likestille erfaringen med moksha, eller ultimate indre frihet med erfaringen av nirvikalpa samadhi og til og med prøve å gjennoppleve erfaringen heller enn enkelt å gjenoppdage det grenseløse avslørt av den som ens natur.
Derfor blir nirvikalpa samadhi bare et annet objekt, I denne saken, et spirituelt objekt, som en jakter forgjeves i håp om at det i seg selv vil levere tilfredsstillelse, eller i denne saken, opplysthet.
Samadhi er ikke likestilt selvkunnskap Mekanismen som holder våre vasanaer i live og velnært er vår tro på deres verdi, som leverer kraften til å manifestere som bevisste begjær og frykter. Det er vår energi, vår oppmerksomhet, vår kjærlighet som holder dem i live: Med andre ord, våre blinde ugranskete tro at de kan levere oss med permanent tilfredsstillelse. Men hvis vi fortsetter å meditere, og å gjøre det ved å gå inn i samadhi, vil vi uungåelig kultivere og utvikle og en ny vasana, en vasana for samadhi, og konsekevensen vil være at alle vasanaene vil bli svekket.
Erfaringsbasert nirvikalpa samadhi, er et veldig subtilt objekt, en sinnstilstand lik dyp søvn,som nevnt hvor subjektet og alle subtile objekter avtar. Nirvikalpa samadhi er veldig forfriskende og rensende for sinnet, men den er ikke likestilt til sattva (intelligens, klarhet, rolig og moden) guna og for selvkunnskap trenger vi sattva guna for å forstå og vite. Og forresten, selvkunnskap er den beste renseren eller nøytralisereren av bindende vasanaer.
La oss analysere hva som ville være åpenbart utfall av å ha utviklet en ny sterk vasana for nirvikalpa samadhi. Andre vasanaer ville bli sultne eller bli underernært, fordi du ville ha skiftet ditt begjær for dette veldig nye subtile objektet av erfaring: Tomrom eller intet. Alle andre begjær ville miste sin styrke siden du ikke lengre viste dem din interesse, din kjærighet, din villige oppmerksomhet.
Livet er en maskin eller en fabrikk, som alltid produserer vasana-begjær-handlinger-vasanaer, alle er blitt operert av deres vasanaer,inkludert selvrealiserte personer. Spørsmålet er, hvilke typer av vasanaer vil du skal styre ditt liv? Hvis vårt mål er glede, som sinnsro, vil vi være idioter om vi ikke ville ha vasanaer,som er i harmoni med Det Totale Sinnet. Vasanaer er subtile konstellasjoner av begjær og frykter for objekter, i deres tilfeldige formasjoner.
Dersom målet vårt er moksa, vil vi ha spirituelle, selvgransking vasanaer, vil vi ha vasanaer for sinnsro, for sattva guna.
Erfaringsbasert samadhi er bra, men kunnskap er best. Samadhi er okay, men bare så lenge du vet hva det kan gi deg og hva det ikke kan gi deg. Du trenger å vite dens begrensninger. Hvis du tror at samadhi er ditt avsluttende mål, vil det forandre til å bli den mest bindende vasana, som distraherer og forhindrer personen fra å bruke hans intellekt til gransking, å kontemplere kunnskapen og fjerne hans tvil og ignoranse.
Erfaringsbasert meditasjon er ok, samadhi er bra, men bare et middel til å roe ned sinnet. Selvgransking og selvkunnskap er mye bedre enn erfaringsbasert samadhi. En vasana for takknemlighet og det å sette pris for Det totale Sinnet (karma yoga) er også en god vasana med tanke på rensing av sinnet. Det er bra med forberedelse, men å granske og forstå er det eneste middelet til å realisere Jeg er selvet, tilslutt, med en gang selvkunnskap er solid forankret, vil jivamukta (opplyst person) leve i sahaja samadhi, som er preget av en total objektivitet mot objekter, en bivirkning av stødig kunnskap at alle objekter er verdinøytrale.
Meditasjon og samadhi Spektakulære erfaringer i meditasjon er fullt mulig. Det finnes ulike stadier av samadhi og ikke-dualistiske erfaringer forekommer. Særlig personer med nær døden-opplevelser rapporterer om tilstander av grenseløs lykke,kjærlighet, tidløshet og kosmisk enhet. Slike opplevelser kan være til stor inspirasjon og viktig skritt til en dypere forståelse av ikke-dualisme. Det er fortsatt refleksjoner av Selvet og ikke Selvet i seg selv.
Faren er å gjøre erfaringen til et mål istedenfor en mulighet til å lære fra erfaringen. Ramana Maharshi er et eksempel på akkurat dette. Gjennom samadhi allerede i ung alder ble han fri. Det var ikke erfaringen som frigjorde han,men forståelsen som fulgte i kjølvannet. Dette er sjeldent. De fleste kommer til frigjøring gjennom kunnskap og ikke erfaringer. Det er rom for erfaringer, men de må forstås i sin rette sammenheng.
Som nevnt før så kan man la seg inspirere av ulike moderne lærere eller bli inspirert av lærere fra fortiden som ikke fulgte fullt ut Vedanta Sampradayaundervisningen. Men gjennom Vedanta Sampradayalærere vil man ikke miste noe på veien av det vedaene gir oss av kunnskap og man får også undervisning av kvalifiserte lærere som bruker tradisjonell format eller vestlig format. Problemet med mangler i læren hos såkalte ikke-dualistiske lærere eller lærere som har blitt inspirert av vedaene, er at man lett kan la egne personlige meninger styre hva som skiller mellom kunnskap og ignoranse om oss og virkeligheten i våre undersøkelser.
Og de som følger Vedanta Sampradayatradisjonen lar skriftene - den upersonlige metodikken som et middel til kunnskap - for å fjerne ignoranse - styre og ikke ens meninger og synsing om hva som er riktig eller sant. Å ha tillit til læren er jo en av kvalifikasjonene. Det er noe man får finne ut og undersøke selv. En lærer kan ikke gi en elev opplysthet eller fjerne ignoranse for en person,men undervise i en metodikk som gjør at man kan selv jobbe med å undersøke virkeligheten og det en erfarer. Selvkunnskapen fjerner ignoransen etter møysommelig arbeide over tid.
Nirvikalpa samadhi Hver erfaring er inni bevissthet, det uforanderlige innholdet av alle erfaringer, inkludert den spesielle erfaringen av samadhi,som stopper sinnsaktiviteter for en periode. Faktumet er at vi erfarer ikke-dualistisk bevissthet hele tiden uten å vite det, som Jeg ser, snakker, leser, snakker. Det er et uforanderlig element i alle,som er sannheten av den som ser, leser, tankene som viser seg i sinnet mitt. Derfor trenger vi ikke mer erfaring eller vente på en spesiell erfaring til å forstå virkeligheten, som er innholdet av alle våre erfaringer
Og i dyp søvn tilstand sammen med nirvikalpa samadhi, er vi ikke identifisert med kropp- og sinnverktøyet. Men det er likevel et objekt, som vi har kjennskap til. Manglende tanker er også det - vi er allerede fullstendighet og slike opplevelser (dyp søvn og nirvikalpa samadhi) varer ikke evig. De forsvinner jo. Det betyr at de ikke er uforanderlig. Det er med andre ord også et objekt - et veldig subtilt objekt. Mange søker etter slike opplevelser som nirvikalpa samadhi i sin opplysthetssøken. Det er på en måte forståelig og naturlig,men man forstår ikke hva ikke-dualitet har med å gjøre og heller ikke hvem man egentlig er. Ei heller kan man skjelne mellom det som er subjekt og objekt. Bevissthet/ Selv kan ikke objektifiseres. Men man kan gjennom persepsjon og konklusjoner som impliserer (speiler - peker på) hva det er for noe med ord. Og det er her Vedanta kommer inn i bildet, som er et middel til kunnskap om hvem vi er og fjerner ignoransen om hvem vi er, hva virkelighet er m.m.
Nirvikalpa-samadhi og så videre hjelper egentlig ikke deg til å fjerne binding. Samadhi er kapasiteten til å oppløse ditt sinn, hvor du gir opp alt som i søvn. I søvn er det ingen ego og du er ikke bevisst av din kropp, ditt sinn og så videre. Du har gitt opp alle disse bindingene, men du kommer ikke ut frigjort fra søvnen. På samme måte, i en samadhi-erfaring, er subjekt-objekt spilltelsen blitt oppløst på noen måter. Slik at samadhi kan ikke ødelegge binding.
Selvet er nirvikalpa, fri fra enhver dualitet. Oppfatningen om at verdenen er forskjellig fra deg,subjektet, er hoveddualiteten. På grunn av dette tar du deg selv å være liten og hva du ikke er stor. Dette oppsettet er ikke godt nok for deg til å være en samsari (bundet til verdenen). Som i drøm er dualiteten av subjekt og objekt mithya. Selvet alene viser seg i formen av både subjektet og objektet. Det er virkelig ingen dualitet, slik som med gull som ikke blir mange fordi det er mange prydgjenstander. Derfor selv om du nå står overfor et objekt, er det ikke noe annet: Det er ikke-dualitet alene.
En må forstå klart at kunnskapen nirvikalpo ham er forskjellig fra nirvikalpa samadhi,som er sinnstilstanden, en erfaring. Aham nirvikalpah – Jeg er ikke-dualistisk er kunnskapen, som ødelegger konklusjonen Jeg er underlagt dualitet. Bindingen satt opp av ignoranse kan bli gitt opp av kunnskapen over hva selvets natur er. Derfor er det blitt sagt at mumuksuta er ønsket om å gi opp ignoransen ved å erkjenne selvets natur. Et ønske om å bli fri er allerede forvandlet i ønsket om å vite. Og denne forvandlingen er absolutt nødvendig, fordi ønsket om å bli fri kan ta deg over hele verden uten at du er i nærheten over hva du søker etter. Men for begjæret å vite, fører deg til den passende læreren. Da er retningen i din gransking: Du går for kunnskapsmiddel med tiltro,mestring over sinnet, mestring over sansene og så videre. Ønsket om å være fri betyr også å ønske å negere kroppen,sinnet og så videre, i kjølvannet av kunnskapen. Slik at selv om du er med kroppen din eller med verdenen, skjer det ingen skade. Tanke er ikke noe mer enn et mareritt, negert som mithya.
Kausalkroppen er fullstendig umanifestert. I sanskrit blir det kalt for nirvikalpa, som betyr en tilstand hvor alle forskjeller mellom subjekt og objekt er oppløst. Når alle de forskjellige elvene har smeltet sammen til havet, kan vi ikke si hva er hva. Vi vet at alle elvene er der, men vi kan ikke si hva er Ganges eller Amazonas og så videre. Forskjellen er uklar, mens derimot før de smeltet med havet var de helt klart innlysende. På samme måte, er de grove og subtile kroppene forskjellige, men på grunn av kausalkroppenes nirvikalpanatur, blir forskjellene umulige.
Den Fjerde Faktoren "Når sinnet blir absorbert i Selvet oppstår samadhi ifølge Patanjali. Dette er yoga og de fleste åndelige veiers ultimate(valgløse) mål av opplysthet eller frigjøring. Dette lanseres som en personlig opplevelse,hvor det er personen som blir opplyst. Problemet med dette er at både personen og en hvilken som helst erfaring er et objekt i bevisstheten. Frigjøring som en erfaring er derfor ikke mulig,fordi det jeg søker frihet fra er nettopp erfaringene.
Denne problematikken lever i åndelige kretser i beste velgående og en måte å løse det på er å introdusere et fjerde bevissthetsstadie,Turiya. Det finnes tre bevissthetsstadier hvor alle opplevelser finner sted. Våken tilstand,drøm og dyp søvn, eller Vishva, Tajiasa og Prajna. Problemet med Turiya og et eventuelt fjerde bevissthetsstadie blir igjen hvem som erfarer det? Dersom det skal finnes noe utenfor bevissthet som skal erfare bevissthet blir dette dualisme. I en ikke-dualistisk virkelighet er turiya ikke mulig.
Tradisjonell vedanta i tradisjonen fra Swami Dayananda er klar på at Selvet ikke kan erfares, det kan kun forstås (realiseres). Frigjøring er ikke en erfaring,men kunnskapsforståelse. Andre grener av vedanta også kalt neo-advaita mener imidlertid at med det fjerde stadiet er erfaring av Selvet mulig. Imidlertid erfarer jeg refleksjonen av Selvet hele tiden. Alt jeg erfarer er bevisstheten reflektert som et speil i form av erfaringer. Bevisstheten i seg selv kan ikke gjøres om til et objekt og gjenstand for erfaring eller observasjon.
Turiya er vitnet til de tre erfaringstilstandene (bevissthetsstadier). Den tredje undervisningsmetodikken blir kalt for avastha traya sakshi prakriya. Avastha traya betyr de tre erfaringstilstandene (våken,drøm og dyp søvn). Disse er de tre erfaringstilstandene hver person går igjennom hver eneste dag. Vi går fra den våknetilstanden, til drømmetilstanden og til dypsøvntilstanden selv om disse tilstandene er forskjellige fra hverandre er vi ikke plaget av det i det hele tatt. Bare en stor Jeg vet ikke, men når du våkner opp sier du, Jeg nøt virkelig søvnen.
I den våknetilstanden lever vi våre normale hverdagslige liv. Vi entrer etter hvert drømmetilstanden og alt endrer seg. Vi kan ta en helt forskjellig kropp i drømmetilstanden eller vi ser bare kanskje hele drømmen utfolder seg. Fantastiske ting skjer i drømmen, som aldri kunne skje i den våknetilstanden. Det er en helt annen virkelighet. I dyp søvn løser sinnet opp, og det er ingen tanker.
Spørsmålet er nå hvorfor vi ikke er plaget til å entre disse tre fullstendig forskjellige erfaringstilstandene? Svaret er fordi du er der hele tiden tilstedeværene i hver eneste av dem. Du er der gjennom alle. Du endrer aldri, men disse erfaringstilstandene endrer seg. Ingen av dem berører deg i det hele tatt. Ingen av dem har noe med ditt essensielle deg, som alltid tilstedeværende i dem alle. Du som alltid er tilstedeværende er Selvet. I denne prakriya blir Selvet referert,som den fjerde tilstanden,turiya.
Turiya er ikke en erfaringstilstand; det er et vitne av alle de tre erfaringstilstandene. Faktumet er at det er virkelig ikke et vitne, det er bare Selvet, Atman, som er Brahman. Det er Deg, det uforanderlige Deg,som lyser opp all erfaring. Du endrer aldri, og Du er alltid tilstedeværende uansett hva. Er Samadhi nyttig? Vedanta sier at samadhi er nyttig for å utmatte vasanaer og å verifisere ikke-dualitet gjennom erfaring, men den kan ikke bli gjort bestandig av en handler, for eksempel en yogi, fordi det er ikke noe som heter en bestandig erfaring. Imidliertidig defineres bevissthet av og til som samadhi (betydningen av ordet er å se eller forstå at alt har en likeverdig verdi). Slik at du har en naturlig samadhi som selvet. Når du realiserer at du er selvet, «blir» du samadhi. Du ser alt, inkludert deg selv som likeverdig. Som hva? Som bevissthet. Selvet er grenseløs, din natur, og kan ikke bli oppnådd av enhver handling, som yoga. Alle samadhier er selvet, men selvet er ikke samadhi.
Samadhi er en veldig fin sinnstilstand, men den er bare en sinnstilstand. Verdien av samadhi er at det leverer et praktisk bevis for at du er ikke et separat vesen, et subjekt til alle objektene. Når du og objektene er borte, er den virkelige deg, bevissthet som gjenstår. Hvis du kan sette pris på denne veldig viktige kunnskapen og eie den fullstendig, vil det sette sinnet fri av dets dualistiske orientering. Mennesker blir lett hengt opp i samadhi, fordi de ikke oppfatter budskapet som setter dem fri. De henger seg opp i den gode følelsen av å ikke være der og prøver å reprodusere den. Det er bare en følelse som er produsert av absorpsjon i objektet. Det avhenger av din konsentrasjon og er fullstendig avhengig av handleren, den som konsentrerer seg. Som bevissthet er du samadhi, som betyr at du er fri av subjekt-objekt dualiteten, slik at du trenger ikke å holde egoet travelt opptatt med å konsentrere seg.
Kommentarer tilslutt Det er typisk for de som støtter erfaringsbasert samadhi, som skal gi dem noe, som de egentlig ikke har. Men Vedanta sier tydelig at du er allerede det du søker etter. Med andre ord er du fullstendighet og ingenting kan fullføre deg. Personen går igjennom ulike typer emosjonelle og mentale modningsprosesser,og det fjerner også ignoranse jevnlig over tid. Men det er personen,som sagt og vi er ikke den personen. Mennesker ønsker å erfare noe som vil vare, men det er bare selvkunnskap, forståelse og realisering som kan gjøre at en forstår at det uforanderlige, ufødte, grenseløse og alltidtilstedsværende bevisstheten/selvet er oss.
Som nevnt i siste emne er samadhi nyttig på sin måte. Youtube-serien Samadhi,som er i to deler ser man det som er yoga-holdninger til emnet samadhi. At det er erfaringer om å oppnå en tilstand eller nivå,som blir varig for å forstå hvem vi er og hva virkelighet er. Men ifølge tradisjonell Advaita Vedanta,som vi har sett i denne bloggen så stemmer det ikke. Vi er allerede fullstendig og det krever langvarig møysommelig, systematisk og tålmodig arbeide for å komme til den konklusjonen eller realiseringen. Selvgransking tar tid, men som med alt i livet må må undersøke selv om det er noe i det ulike undervisninger sier. Også om emnet samadhi.