• David Storoy

Bhagavad Gitas Visjon og Universets Årsak

Oppdatert: 9. nov. 2021

Bhagavad Gita og Upanishadene avslører at Jegets natur er grenseløs Bhagavad Gita, delen av Mahabharata (En puranisk eller mytisk tekst tilsynelatende skrevet av Vedavyasa) er inkludert i Vedantaundervisningen. Bhagavad Gita er virkelig Vedaene i kode, fortalt i billedform, som når den er skikkelig forstått og undervist, utfolder hele Vedantametodikken. I Bhagavad Gita handler hovedsakelig om dialogen mellom Krishna (lærer/ veileder /Det Totale Sinnet) og Arjuna (elev / individet). Bhagavad Gitas visjon gjør at vi kan gjenkjenne vår egen grenseløshet her og nå. Da trenger vi å sette i gang med personlig utvikling, som et menneske. Frigjøring (moksa) er hovedemnet i Bhagavad Gita og det har med frihet fra alle former for begrensninger, som tristhet, sorg, lidelse, utrygghet og usikkerhet.


Bhagavad Gitas visjon er veldig relevant i dagens verden, fordi det tilfredsstiller menneskets jakt til å finne meningen med livet, og den adresserer problemet med følelsesmessig vekst, som gjelder hvert menneske. I dagens verden med økende komplekser, krever det en undervisning som vil veilede oss til å gjøre opplyste valg om retningen, som våre liv burde ta. Har jeg funnet det jeg har søkt etter? Har livet bragt med seg varig tilfredsstillelse, som jeg alltid har søkt etter? Hva kan jeg gjøre for å få den oppfyllelsen, som unnslipper uansett hva jeg gjør? Alle våre valg er ment for å være fri for usikkerhet, engstelse og begrensning. Ingen søken er meningsløs, fordi de gir en viss tilfredshet, og element av glede og en sans av oppfyllelse til tider, men bare midlertidig. Hva er løsningen på vår søken for frihet fra det å være ubetydelig og utilstrekkelig? Problemet er at vi ser på oss som små, høyt begrensete individer i et stort univers. Vi tror vi må manipulere livssituasjoner og gjøre dem til vår fordel for å oppnå et tilfredshetsnivå og for å føle oss bedre. Noen ganger går ting som vi ønsker at de skal gjøre og andre ganger ikke. Faktumet er at det er så mange ting, som vi ikke har kontroll over og vi strever hele tiden. Og vi fortsetter med samme retningen og konklusjoner om oss selv: Vi kjemper en kamp vi taper. Krishna avslører til Arjuna i Bhagavad Gita en totalt forskjellig visjon om individets natur, universet og dets årsak. Bhagavad Gita er en mengde kunnskap, som inneholder et høyt raffinert og utviklet undervisningsmetodikk. I tillegg til en gransking av virkeligheten og de forskjellige virkelighetsordener, som er bevart av den, legger Bhagavad Gita vekt på nødvendigheten for personlig vekst og transformasjon. Den forteller oss hvordan vi kan bli modne og objektive mennesker for å se visjonen klart. Krishna underviser Arjuna den absolutte virkeligheten gjennom en gransking av eksistensens sannhet. Det er også viktig med personlig vekst på et relativt nivå for å forberede oss for denne grundige kunnskapen. Bhagavad Gita og Upanishadene avslører at Jegets natur er grenseløs. Det er stor forskjell på å tenke på at Jeg er liten og ubetydelig, og hva Upanishadene avslører til meg som min sanne natur. Derfor kreves det en del undervisning for å se oss selv i et annet lys. Det involverer en sofistikert gransking av og en dyp analyse av hva som er. Denne undervisningen krever ofte stor anstrengelse for å assimilere, fordi de opphever alle fordommer og retninger av begrensning, som er så dypt befestet i de fleste av oss. Bhagavad Gita avslører til oss hvordan vi kan bli mer modne i vår hverdag. Modenhet gjør oss i stand til å takle våre begjær, vurdere situasjoner objektivt, å gjøre bedre valg, til å gjøre passende handlingsvalg i vanskelige situasjoner, og til å respondere effektivt til utfordringene livet gir oss. Undervisningen viser også hvordan takle følelsesmessig bagasje, som vi har bært gjennom våres liv til nåtiden. Bhagavad Gita hjelper oss til å forstå oss selv og får oss mer i stand til å uttrykke medfølelse og omsorg. For å forstå aspektrene av menneskelig utvikling, trenger vi å forstå ikke-dualitetsvisjonen, som er avslørt av de vediske tekstene, som Bhagavad Gita og Upanishadene. Å forstå den grunnleggende visjonen er viktig, fordi visjonen vil være der i bakgrunnen av vår modenhet. Hele visjonen av Bhagavad Gita er i form av en gransking eller undersøkelse av virkelighetsordener av den Ene Virkeligheten. Visjonen kan bli oppsummert som en likning mellom individet og det totale: tat tvam asi – du er det. For å forstå dette på en korrekt måte, må vi granske i de to sidene av likningen – Jegets natur, individet, tvam – deg og universets årsak, tat – det.

1. Individets natur Alle kjenner til «Jeg er». Ingen tviler på hans eller hennes eksistens. Den eneste tingen i dette universet som kan bli kjent uten å objektivisere er «Jeg». Å forstå forskjellige objekter i universet, bruker Jeg persepsjon og forskjellige argumentasjonsformer, slik som slutninger. Hvis du spurte noen om hvorvidt det var en krukke i en krukke i et spesifikk rom, ville de si: «La meg gå til det rommet og se og Jeg vil la deg ha kjennskap til det». Men, for Jeg-tilstedeværelsen, trenger vi ikke å bruke persepsjon eller slutning. Hvis noen spurte om hvorvidt vi eksisterer eller ikke, ville vi ikke si: «Vent, jeg må sjekke det ut og så får du vite det etter hvert. «. Derfor, ulikt ethvert objekt, tilstedeværelsen av hva som er kjent gjennom objektivisering, Jeg-subjektet er den eneste tingen, som ikke trenger og som virkelig ikke kan bli objektivisert. Hvis ens kunnskap om Jeg var fullstendig, ville det ikke være noe rom for undervisning. Imidlertid, hvis en vet at Jeg eksisterer og på samme tid tar feil av det for hva det ikke er, da er det rom for undervisning. Ifølge Bhagavad Gita er vi mer enn et individ. For å sette i gang gransking i vår sanne natur, kan vi starte ved å dele universet opp i to kateogrier, subjektet og objektet. Alle lider fra begrensning på grunn av at de tar Jeget for å være kroppen. Vi identifiserer oss med kroppen så mye at vi kommer med erklæringer som «Jeg er pen, Jeg er høy, Jeg er feit» osv. Er jeg virkelig kroppen? Er karakteristikkene av kroppen mitt? Bhagavad Gita avslører at kroppen og dens betingelser er objektivisert av meg, og kjent av meg: derfor er det et objekt og ikke subjektet. Kroppen går igjennom kontinuerlige endringer og jeg kjenner til at endringene har skjedd. Jeg kan videre bekrefte at kroppen er et objekt. Og i tillegg hvis vi undersøkte kropen, vil vi finne ut at det er ikke noe annet enn bare flere celler satt sammen. Vi vet alle at en celle er ikke Jeg. Derfor hvor mange celler, som er forbundet sammen blir Jeg? Hva med sansene? Er jeg sansene? Det er det samme: kapasiteten av våre øyne eller en annen sanseorgan kan vi objektivisere over tid. Dessuten er våre sanseorganer ikke noe mer enn bestemte cellestrukturer i vår kropp. Celler er ikke Jeg. Hva med sinnet vårt? Er jeg sinnet? Når vi undersøker hva vår fysiske hjerne inneholder, finner vi ut at det er ikke noe mer enn bunt av nevroner satt sammen til å få sinnet istand til å utføre forskjellige funksjoner: Følelser, kognitiv kapasitet, minne og en sans av Jeg. Følelser er tanker, som skaper følelser, som «Jeg er trist», «Jeg er lykkelig», «Jeg er sint» osv. Det kognitive sinnet er vår kapasitet til å forstå ting, fra enkle beregninger som 1+1=2 til mer komplekse likninger som e=mc2. Minne er en funksjon hvor vi er i stand til å huske slektninger, venner og forskjellige situasjoner, og minne har en undergruppe, som vi kaller for ubevisste. Det er i form av dype inntrykk, som styrer hvordan vi ser på oss selv og verdenen og kan hemme vår atferd. Overgeneraliserende bedømmelser og meninger om oss selv og verdenen kommer ofte fra det ubevisste. Den siste funksjonen av sinnet er å ha en sans av Jeg. For eksempel, er det følelser av tristhet, lykke, sinne, sjalusi, frykt, men Jeg sier «Jeg er trist, lykkelig, sint, sjalu, redd.». På samme måte identifiserer vi ikke bare Jeg med våres følelser, men også vår kognitive kapasitet og sier «Jeg er intelligent», eller «Jeg er utdannet». Denne sans av Jeg, som er identifisert med følelser, kognitiv kapasitet og fortidens minner, former grunnlaget av våre transaksjoner med verdenen. Både i tilstedeværelsen og fravær av tanker, er Jeg der i deres tilstedeværelse eller fravær. Jeg er for bestandig tilstede i og gjennom alle sinnets betingelser. Ved gransking i virkeligheten med hjelp av Bhagavad Gita gjenkjenner en at Jeg er ikke kropp-sinn-sanse komplekset. Når jeg lærer å se at logikken om at jeg er individet med alle dens sorger, sår, lidelser, skyld og andre høyt begrensete meninger og betingelser at det er feilaktig. Jeg har levd hele mitt liv, basert på en feilaktig premiss, og gjenkjent at Jeg er forskjellig fra kropp-sinn-sanse komplekset. Jeg begynner å se utifra Bhagavad Gitas visjon. Det betyr ikke at vi ikke har et spesielt forhold med vår gitte kropp-sinn-sanse kompleks. Denne kroppen er en gave, et fantastisk instrument og vi har en oppgave til å bruke det fornuftig. Men kropp-sinn-sanse komplekset er selvfølgelig ikke Jeg. Hva er Jegets natur hvis det ikke er noe av det vi har vært i stand til å identifisere hittil? Det ser ut til at alt Jeg tok meg selv i å være er fjernet av denne granskingen og at det ikke er noe som gjenstår. Hva som gjenstår etter at vi har fjernet alt i våre beregninger er oppmerksomhet eller bevissthet. Bhagavad Gita forteller oss at Jeg er bevissthet uavhengig av kropp, sinn og sansene og derfor ikke påvirket av disse endrete betingelser. Hvordan kan jeg begripe dette? Når vi pratet om tankens tilstedeværelse er der bevissthet, og gjennom tankens fravær også. Bevissthet (Oppmerksomhet) er også tilstede i de tre erfaringstilstander, våken- drømme og dyp søvntilstand. Hvis jeg er bevissthet, og alt annet er bevissthet, forskjellig fra kropp-sinn-sanse komplekset, er det en grense til bevissthet? Bhagavad Gita sier at bevissthet er uten enhver begrensning eller bindinger. Når vi gjenkjenner eller (gjen)oppdager at det ikke finnes noen steder hvor Jeg ikke er og hvor Jeg ikke eksisterer. Fordi Jeg, bevissthet har ingen bindinger; den gjennomtrenger alt. Vi kan nå se at vi er ikke individer vi trodde at vi var. Vi er faktisk grenseløs bevissthet-eksistens. Spørsmålet som da dukker opp er hvordan vår kropp-sinn-sanse kompleks, og alle andre objekter ble til? For å svare på det spørsmålet, trenger vi å foreta en gransking i hva som er universets årsak. Vi kan si at vi ikke er kropp-sinn-sanse komplekset, men hvem skapte ikke bare min kropp, men også andre kropper i universet?

2. Naturen av Universets Årsak Hvordan er universet blitt til? Finnes det en skaper? Hva er naturen av denne skaperen? Disse er viktige spørsmål, og vi har ikke råd til å ignorere dem. Å granske disse spørsmålene om naturen av universets årsak og finne troverdige svar er nødvendig i forståelsen av virkeligheter (virkelighetsordener) og oppnå passende perspektiv om vår eksistens. Ingen gransking av virkelighet er fullstendig uten en slik forståelse. Er det en årsak for universet? Vi trenger å granske for å finne ut hvorvidt det er en slik årsak eller om ting bare utviklet seg. Granskingen av at det er en årsak kan foregå på følgende måte: Menneskekroppen, inkludert sinnet, med dets milliarder av celler som jobber sammen, er en del av univeset. Nevronene i vår hjerne koordinerer i hver brøkdel av et sekund til å holde oss informert om verdenen rundt oss. Det krever en stor mengde kunnskap, som er krevd for å gjøre det mulig for et slik ekstraordinært komplekst system, som cellene i menneskekroppen. Ifølge biologene, dukket liv opp på en eller annen måte rundt 3,5 milliarder år siden med en enkel celle. Deretter viste flercellet organisme, som gradvis ble i stand til å se, fordøye, føle, ønske og bruke deres hjerne på en mer kompleks måte. Disse flercellete organismene ble også utrustet med en selvreflekterende kapasitet, som antyder at de ikke bare var i stand til å tenke, de var også klar over deres tankeprosesser, som tilhører Jeg. Vi kan ikke benekte eksistensen av denne enorme kunnskapen i å gjøre livet mulig i alle dets grenseløse kompleksiteter. Kompleksiteten av det fysiske universet er utrolig imponerende. Vitenskapen utvikler seg stadig og vi oppdager at universet er enda mer kompleks enn vi en gang trodde. Moderne vitenskap sier at nøkkelen til universets forståelse ligger i forståelsen av fysiske, kjemiske og biologiske lover. Lovene er gyldige gjennom hele universet ser ut til å være konstant, og mer grunnleggende enn rom og tid. Men når de går mer i dybden i å stille spørsmål av hvor disse lovene kom fra, vil ingen vitenskapsmennene våge å gå utenfor vitenskapens område. Når Bhagavad Gita og Upanishadene avslører til oss tilstedeværelsen av universets årsak i formen av all kunnskap og kraft, gir det mening. Det ser ut til at Bhagavad Gita og Upanishadene sier den samme tingen, som med alle hellige skrifter: Universet har en skaper og det er Gud. Stemmer det? Ja, Bhagavad Gita og Upanishadene er enige med alle andre skriftene om tilstedeværelsen av en årsak, men er vidt forskjellig når det kommer til å definere årsakens natur. Forskjellene vil bli klar når vi ser på neste spørsmål, lokaliseringen av universets årsak. Hvor er årsaken? Vår allmenn forståelse er at skaperen av et objekt, for eksempel, en pottemaker som har laget en potte, som vi kan se på et eller annet sted selv om vi ikke ser pottemakeren. Kan vi hevde at en Gud, som skapte universet må være her et eller annet sted? Nei, slik at mennesker som ikke finner lokaliseringen til den som skapte universet, ser naturlig opp mot himmelen og sier at skaperen må bo dere oppe, der ute i himmelen. Dette er en grunnleggende tro, som millioner av mennesker holder på. Menneskeheten ser ut til å være forpliktet til ideen om en Gud, som sitter et eller annet sted. Imidlertid av ulike årsaker, at oppfatningen om at Gud må være i himmelen, fordi vi kan ikke finne Guds lokalisering holder ikke stikk. Å plassere Gud i himmelen skaper logiske problemer. Hvis vi sier at himmelen er inni universet, da sier vi at det er inni tid og rom. Da står vi overfor spørsmålet: «Hvem skapte tiden og rommet, som er himmelen struktur hvor Gud sitter og fra hvor han skapte verdenen?» Hvis vi sier at himmelen er utenfor tid og rom, kan vi ikke kalle det for et sted med en beliggenhet, siden hvert sted er inni tid og rom. Dessuten, er ideen om at Guds rike er på det fysiske planet antyder at Gud er et vesen med en spesifikk form. Hvilken form kan vi Gud? Mann, kvinne eller noe annet? Et vesen inni tid- og romsstrukturen med en spesifikk form kan ikke være allvitende eller allmektig. Dette er ikke logisk. Upanishadene og Bhagavad Gita sier at skaperen er ikke en person eller et vesen. Det er veldig viktig å forstå naturen av universets årsak, fordi det endrer vår visjon om hva som er og gjør oss i stand til å transformere våres liv. Årsaken er både intelligens og materiell For å forstå naturen av universets årsak, baserer vi vår erfaring til noe som er intelligent laget sammen og to årsaker, en skaper med kunnskapen og ferdigheter nødvendig til å gjøre ting, den intelligente årsaken og en materiell fra hvor objekter er laget, materiell årsak. For eksempel når vi tenker på potten er pottemakeren den intelligente årsaken, og leiren er den materielle årsaken. På samme måte kan vi si at all kunnskap og kraft er den intelligente årsaken av universet. Men da dukker spørsmålet opp til hva er den materielle årsaken av universet? Med andre ord, hvor fant den intelligente årsaken med alle nødvendige ferdigheter og kraft materialer krevd til å skape universet? Vi kan ikke si at han fant materialet et annet sted, fordi alt er ennå ikke laget! Hvis vi sier at materiale eksisterer allerede, er skapelsen er der allerede og noen andre har skapt materialet. Vi må da spørre hvem skapte materialet? Det må være en annen Gud, som skapte materialet for denne Gud til å bruke det. Den eneste logiske forklaringen er at den materielle årsaken er ikke forskjellig fra den intelligente årsaken. Begge årsakene er ett. Denne intelligente årsaken av universet har flere navn ifølge Bhagavad Gita og Upanishadene inkludert Isvara (Det Totale Sinnet). Det Totale Sinnet er både den universelle intelligensen og materielle årsaken av universet. Dette er veldig vesentlig siden det har viktige implikasjoner. Hvis Det Totale Sinnet er både skaperen og materialet, hvor er Det Totale Sinnet? Pottemakeren kan ikke være borte fra potten, men kan pottematerialet noen gang være borte fra potten? Hvis potten er laget av leire, kan Jeg ta ut leirmaterialet og fortsatt ha en potte? Hvis Det Totale Sinnet er også den materielle årsaken av skapelse, kan vi ha skapelse uten at Det Totale Sinnet er tilstede? Hvor er Det Totale Sinnet? Svaret er overalt. Alt er gjennomtrengt av denne årsaken. Alt som er her er Det Totale Sinnet. Universets årsak gjennomtrenger hele skapelsen slik som at leiren, pottens materielle årsak gjennomtrenger hele potten. Hvis Det Totale Sinnet gjennomtrenger alt burde Jeg være istand til å se Det Totale Sinnet, slik som at Jeg er i stand til å se leiren når det er potte foran meg. Men jeg ser ingen Det Totale Sinn her. Jeg ser bare fjell, elv, trær og levende vesener. For å kunne svare på dette spørsmålet, trenger vi å forstå mer om verdens natur. Det som ser så håndgripelig, som f.eks fjell, når vi gransker, er den ikke virkelig. Det er bare et navn for en gitt form. Fjellet er ikke noe annet enn stein og jord og trær, satt sammen i formen av fjell. Ordet fjell er ikke noe annet enn et ord pluss mange ord: stein, jord og trær, hver og en av dem som har sin egen betydning. Alle deler av fjellet er ikke noe annet enn mineraler, som igjen viser seg å være atomer og partikler. Partikler kan bli funnet når man reduserer det til kvarker og helt til vi ikke finner noen fysiske substanser utifra hvor en stein er laget. Hvor det er et fjell, er i virkeligheten ingen substans, men bare navn inni navn inni navn til former inni former inni former. Hvert objekt nyter en tilsynelatende virkelighet helt til en finner ut at det er ikke noe annet enn navn og former inni andre navn og former. Menneskekroppen er ingen unntak til denne loven. Det er en flercellet organisme som har en hjerne og et sinn, som er i stand til å oppfatte ting, memorere, føle og har en sans av Jeg, og den har også bare en tilsynelatende virkelighet. Alle de forskjellige delene av kroppen: bein, muskler, blod, nerver, er ikke noe annet enn celler; Celler er ikke noe annet enn molekyler, som igjen er ikke noe annet enn atomer, partikler, kvarker og tilslutt kan vi ikke finne noe håndgripelig eller solid grunnleggende substans hvor vi kan hevde kategorisk til å være materiens byggestein. I virkeligheten er alt vi har navn og former. Spørsmålet dukker opp om hva som gjør i stand disse subatomære partiklene til å vise seg og komme sammen i en spesifikk konfigurasjon slik at det håndgripelige objektet oppstår. Hva Bhagavad Gita avslører er at den endelige substansen er ikke et objekt, men intelligens. Denne intelligensen gjennomtrenger hele universet og ikke bare som årsaken av subatomære partikler, men også årsaken av partikkelsamlinger: Atomer, molekyler, og større bestanddeler, som skaper håndgripelige objekter, som fjellet og menneskekroppen. Det betyr ikke bare min kropp, men alle kropper, planter, dyr, stjerner, planeter og galakser. Alt her er ikke noe annet enn intelligens som viser seg som en spesifikk karakteristikk og funksjoner. Når vi refererer dette til All-Intelligens snakker ikke Bhagavad Gita om intelligensen til menneskehjernen. Den peker ut en mer grenseløs grunnleggende intelligens, som ikke bare opprettholder menneskeintelligens, men på samme tid avgjør denne unike gaven, som hvert medlem av mennesker nyter. Det gjelder hele skapelsen, som inkluderer planter og dyreriket. Hvis årsaken er overalt, hvorfor ser Jeg ikke den? Hvorfor ser Jeg fjell, trær og andre objekter, men ikke Det Totale Sinnet? Ingen kan fornekte persepsjonen av disse objektene, men gjennom gransking i deres virkelighet, med hjelp av Bhagavad Gita, kan vi se samtidig tilstedeværelsen av Det Totale Sinnet i alt. I dagligtalen når vi forestiller oss et stykke tau til å være en slange, kaller vi det for subjektiv persepsjon. Mens derimot hvis vi ser tauet, som et tau kaller vi det for en objektiv persepsjon. Vitenskap tar nivået til objektivitet til neste nivå. Den sier ja, tau er empirisk riktig, men det er ikke noe annet enn atomer og partikler. Vitenskapsmannens objektivitet er mer dyptgående enn det lekfolk ser som et stykke tau. Vitenskapsmannen går et stykke videre ved å si at det er ingen virkelig ting, som blir kalt for tau. Men hvis vi forstår og aksepterer Bhagavad Gitas visjon av virkelighetsordener, vil vår definisjon av objektivitet endre seg betydelig. Vi vil anse noen for å være objektiv når de ikke ser noe annet enn Det Totale Sinnet i og gjennom universet. Dette er virkeligheten og for å være synkronisert med denne virkeligheten er essensielt, fordi så lenge vi ser på oss selv som maktesløse isolerte individer når vi konfronterer verdenen i dens størrelse, føler vi oss hjelpesløse, håpløse og grunnleggende utilfredse med oss selv. Den subjektive visjonen av individet om å være en liten og høyt begrenset som natur, bør bli byttet ut med en visjon hvor individualitet ikke blir sett på som noe annet enn Det Totale Sinnets (Isvara) manifestasjon. Det er tydelig at det objektive synet ifølge Bhagavad Gitas visjon er betydelig annerledes fra hva som vanligvis er forstått som objektivt syn. Å være klar over vanskeligheten om å fatte denne nye visjonen av universet, gir Upanishadene oss to eksempler fra vår erfaring for å illustrere hvordan en enkel entitet er både den materielle og intelligente årsaken, for å hjelpe oss å assimilere faktumet at Det Totale Sinnet er begge årsakene. Et eksempel er en edderkopp, som er en intelligent arkitekt av dens vev og hvor også er den materielle årsaken hvor vevet er laget, siden materialet kommer fra edderkoppens kropp. Vår drøm er et annet eksempel: vi er drømmens skaper siden vi har kraften og intelligensen til å projisere, skape drømmeverdenen ut av vårt sinn. Hva med materialet hvor drømmeobjektene, hendelsene og menneskene er laget av? Siden tid/ rom av drømmeverdenen og alle dens objekter som elver, fjell, mennesker og oss selv i en drøm er laget av ikke noe annet enn oss selv. Vi er også den materielle årsaken av drømmeverdenen. Som den materielle årsaken av drømmen gjennomtrenger vår kunnskap av hele drømmeverdenen. Vi er herrer over drømmeverdenen, både den intelligente og materielle årsaken. Disse to eksemplene er forbløffende kraftfulle til å hjelpe oss å sette pris på og assimilere hva Upanishadene og Bhagavad Gita sier, at Det Totale Sinnet er både den intelligente og den materielle årsaken av hele universet. Det Manifesterte og Umanifesterte Universet Forståelsen at alt er gjennomtrengt av Det Totale Sinnet og er videre foredlet i Bhagavad Gita og Upanishadene. De avslører at denne all-kunnskap og all-kraft var tilstedeværende før skapelsen i dens umanifesterte, udifferensierte potensielle form kalt for Maya. Det betyr at skapelse er syklisk i dens natur. Denne all-kunnskap og all-kraft manifesterer kontinuerlig som seg selv gjennom skapelse, alle navn og former, og når universet av navn og former entrer i en umanifestert tilstand, forblir den tilstedeværende. Bhagavad Gitas og Upanishadenes holdning til Det Totale Sinnet, årsaken, som er tilstede både i det manifesterte og i potensialform er støttet av undersøkelsen av hva som er tilstede nå. Hvis vi ser på nuet, skifter ting kontinuerlig fra en umanifestert tilstand til en manifestert tilstand. I løpet av brøkdelen av et sekund, utgjør kroppens celler og alle partikler hvert objekt og vesen, viser seg og forsvinner ustanselig. Ingenting er statisk i universet. Det er all-kunnskap som gjør det mulig for disse konstante endringene og forbinder de manifesterte navnene og formene til det umanifesterte potensialet.

Vi kan lede hva som skjer nå til skapelsens begynnelse når tiden i seg selv startet. Vi kan sette pris på at det må ha vært all-kunnskap i dens potensiale, umanifesterte tilstand selv før Det Store Smellet. Logisk sett kan ikke skapelse komme fra ingenting. All-kunnskap og all-kraft var i dens umanifesterte tilstand. Den samme all-kunnskap og all-kraft ble både skaperen og materialet fra hvor alle navn og former skjedde. I Bhagavad Gitas visjon, har det vært uendelige skapelsessykluser og oppløsninger av universet. Hele universet var i en umanifestert tilstand før den nåværende manifestasjonen, og vil igjen bli umanifestert. Det er slik vi tenker om skapelsen. Slik at vi kan ikke postulere at det var ingenting og at alt kom fra ingenting. Kunnskapen som kreves å forårsake universet var i dens potensielle tilstand, som igjen manifesterte i universets form fulgt av en spesifikk orden. På grunn av den nåværende orden gjør at fysikere og kosmologer kan gå tilbake til alle store steg i universets evolusjon slik at formasjonen av fortette elementer i stjerner, galaksefødselen og planeter fra nå til så langt tilbake som et visst antall sekunder av Planck-tiden etter det store smellet (big bang). Det innebærer hva astrofysikere og kosmologer har anslått gjennom det tyvende århundret til å være universets alder, 14 milliarder av år, er bare historien av den nåværende skapelsessyklusen. Fysikere sier at de bare kan beskrive hva som skjedde sekunder etter Det Store Smellet. Denne tidsperioden blir kalt for Planck-tid, når universets diameter var 10-33 centimeter, som blir referert som Planck-lengde. De innrømmet uten vanskeligheter at de ikke vet hva universets natur er eller dens karakteristikk før Planck-tiden, fordi kjente fysiske teorier ikke er gyldig mer bakenfor Plancks mur. Ifølge Bhagavad Gita var all-kunnskap (Det Totale Sinnet) tilstedeværende bakenfor Planck-muren. Universet er relativ og ikke absolutt når det gjelder virkelighet Det er essensielt å forstå at tilstedeværelsen av all-intelligens i formen av en orden gjør ikke verden absolutt virkelig for oss. I oppdagelsen av Det Totale Sinn sin tilstedeværelse i universet, så vi at alt i universet bare er tilsynelatende og tilslutt oppløser seg i en all-intelligens. Hvorvidt det er et levende vesen eller et livløst objekt, oppløser alle objekter inn i former inni former. Vi kan ikke finne substansen fra hvor alt som er manifestert blir til. Vi kan heller ikke hevde at alle objekter ikke eksisterer i det hele tatt. Det betyr at vi verken kan hevde at alle objektene i universet er absolutt virkelig og vi kan heller ikke forkaste dem som uvirkelig. For å løse dette paradokset, introduserer Bhagavad Gita og Upanishadene to ontologiske terminologier for å beskrive et objekt når det gjelder virkelighet. Første ordet er satyam, som eksisterer uavhengig, og det andre ordet er mithya, det som avhenger av noe annet, som er satyam, for dens eksistens. Hva vi har oppdaget er at alle former, som utgjør universet er empirisk sant, men løser seg inn i noe annet ved gransking. Siden hver form avhenger av sin eksistens på en annen form, har hver form en utelukkende avhengig virkelighet, og er derfor mithya når det gjelder virkelighet. For eksempel, er et bord mithya, fordi det kan ikke eksistere uten tre. Tre er også mithya, fordi det avhenger av atomer for dens eksistens, og atomer på partikler og så videre. Hvis hver form er mithya, hva er virkeligheten på hvor hver form er avhengig av? All-kunnskap og all-kraft er satyam med referanse til alle former, inkludert tid og rom. Det er derfor, når vi ser på hver form, at vi finner tilstedeværelsen av all-gjennomtrengende intelligens, som viser seg som atomer, molekyler, fibre, tre og bord. Kilden til all manifestasjon er bare at all-kunnskap og all-kraft fra hvor alt har selv kommet. Ting som ikke er manifestert akkurat nå vil bli manifestert et sekund fra nå eller i en million år, ifølge en spesifikk orden, som hviler tilslutt i den samme all-kunnskap og all-kraft. Hvis Bhagavad Gita og Upanishadene sa at alt oppløste i all-kunnskap og kraft, kunne vi like godt spørre når begynte dette vesenet i seg selv. Dette kommer fra en lineær tankegang. Vi sier at all-kunnskap og kraft er alltid her, siden den ikke er avhengig av skapelsen, som er i tid og rom. Den manifesterer seg som navn og former i løpet av skapelsen, og blir igjen umanifestert potensiale ved oppløsningstiden. En annen måte å forstå faktumet at universet ikke har noe absolutt virkelighet er å erkjenne at vi kan ikke finne begynnelsen av noe i verdenen. Derfor er det grunnen til at det alltid er spørsmål om hvem kom først, faren eller sønnen? Høna eller egget? Treet eller frøet? Vi kan ikke komme på noen kategoriske eller bestemt svar. Faren kan ikke eksistere uten å være sønnen. Sønnen kan ikke eksistere uten faren. En kan ikke etablere kronologisk over hvem som kom først, selv om et eller annet sted underveis kommer sønnen fra faren. Hvis vi ikke kan finne en lineær begynnelse til noe som er her og hvis vi postulerer en begynnelse for universet, er vi bundet til å bli konfrontert med en motsigelse som er uløselig. Analysen overfor styrker vår forståelse at dette universet ikke er noe annet enn en manifestasjon av all-kunnskap og kraft. Og inni den såkalte manifesterte skapelsen finner vi et pågående samspill av det manifesterte og det umanifesterte. For å oppsummere hva Upanishadene og Bhagavad Gita avslører hva som er universets årsak, Det Totale Sinnet (Isvara) er ikke et trosspørsmål. Når vi gransker skapelsen, kan vi si at det er intelligens, som gjør det mulig for alle lovers nettverk til å jobbe i harmoni hvert sekund, som gjør universet hva det er. Vi ser at hele skapelsen er intelligent satt sammen. Faktumet er at alle kunnskapsdisipliner, fysikk, biologi, kjemi er et uttrykk av denne intelligensen, som gjennomtrenger den empiriske verdenen. Vi kan også sette pris på at det er den samme intelligensen som gir en menneskehjerne kapasiteten til å ha kjennskap til universet gjennom persepsjon og forskjellige former for resonnement.

For å undersøke virkeligheten av hvert objekt, finner vi ut at det bare er en form inni en form inni en form. Hver form eksisterer bare som en. (det totale). All-kunnskap og all-kraft aktiverer alt inkludert tid og rom, til å manifestere på en spesifikk måte, og viser seg som om de er solide vesener eller virkelige objekter. Derfor er lovene som med følbare objekter, som ser ut til å være regjert av lover, ikke er noe annet enn et Totalt Sinn. Verken skapelsen, ei heller ethvert objekt, verken tid- eller romstrukturen nyter absolutt virkelighet, siden de oppløser i en all-kunnskap. Det kan se ut som fra alle analysene overfor at all-kunnskap og all-kraft er den endelige sannheten, satyam, hvor hele universet manifestert eller umanifestert avhenger av. Det er bare provisorisk sant. Det er en endelig virkelighet hvor selv Det Totale Sinnet avhenger for dens eksistens.

3. Å løse likningen – Bevissthet, sannheten av både det individuelle og Det Totale Sinnet Bhagavad Gitas visjon er ikke bare å vise årsakens natur, men å avsløre til deg, individet, at du er det, tat twam asi. Du, individet, er likestilt det, Det totale Sinnet. Men hvordan kan Jeg være Det Totale Sinnet? Hvordan kan Bhagavad Gita likestille meg, med min individualitet, begrenset kunnskap og kraft til Det Totale Sinnet, årsaken til hele universet med all kunnskap og kraft? Det er sant at det er en forskjell: Jeg er begrenset i min kapasitet, kunnskap og kraft på alle måter, hvor Det Totale Sinnet er all kunnskap og kraft. Imidlertid ifølge Upanishadene og Bhagavad Gitas visjon, er det bare en tilsynelatende forskjell og er noe som kan bli løst ved gransking. For eksempel, i en likning som E=mc2, energi=materie, to sider er ulike. Men ved gransking, forstår vi at materie transformerer inn som energi og motsatt, slik at forskjellen mellom de to bare er tilsynelatende og ikke virkelig. På samme måte, kan ikke identiteten bli funnet i den umiddelbare betydningen av de terminologier av likningen, individet og Det Totale Sinnet, men bare i deres underforståtte betydning, som avslører at begge er grenseløs bevissthet. Individets intelligens avhenger fullt ut av bevissthet for dets eksistens. Uten bevissthet er det ingen tanke. Innholdet av hver tanke, om det er følelse, minne, kognisjon eller Jeg-sansen, er bevissthet. Mens bevissthet er fullstendig uavhengig av vår egen intelligens, er den alltid i tanke så vel som i stillhet.

Hvis vi undersøker forholdet mellom Det Totale Sinnet og bevissthet, finner vi at det er en og det samme. Det Totale Sinnet, all kunnskap og kraft, universets årsak, gjennomgår kontinuerlige endringer hvert øyeblikk. Denne all-kunnskap manifesterer seg som en orden, endrer til å inneholde nye variabler og oversetter dem inn i tilsvarende resultater. Denne all-kunnskap og kraft kan ikke eksistere uten bevissthetens tilstedeværelse. Mens bevissthet er uforanderlig, skjer alle endringer i all kunnskap. Den er også uavhengig av og er uforanderlig i vår individs intelligens eller all-intelligens. Verken vårt individs intelligens ei heller all-intelligens kan eksistere uten bevissthetens tilstedeværelse. Det betyr at bevissthet, er virkeligheten som viser seg som universet og som et individuelt vesen inni den, uten å endre seg. Bevissthet er satyam-sannheten, som eksisterer uavhengig av alt. For å oppsummere, i virkeligheten er det bare en bevissthet. På den ene siden viser den seg som individet (kropp-sinn-sanse komplekset) og på den andre siden som Det Totale Sinnet, lovene som styrer universet av former og former i seg selv. På det empiriske nivået, er det en forskjell mellom individet og det totale, som er all kunnskap og kraft. Men når det gjelder virkelighet, avhenger begge av bevissthet for deres eksistens. Bevissthet-satyam er den ultimate ikke-dualistiske virkelighet, som eksisterer uavhengig. Med andre ord, har ikke bevissthet endret seg for å skape universet.

For å forstå dette bedre, la oss ta eksempelet av bølge og havet. Bølgen kan forstå at bølgen er vann og havet er vann. Det er bare vann som viser seg i formen av bølger og også som havet. Ved å forstå at alt som er her er bare vannet, kan bølgen si : «Jeg er havet», «Jeg er alt som er her», fordi forskjellen mellom bølge og havet gjelder bare formen. Når det gjelder dens innhold, er begge former den samme-bare vann. Når denne identiteten mellom individet og Det Totale Sinnet er forstått, går sansen av begrensning og binding født ut av identifikasjon av kropp-sinn-sanse komplekset bort. Vi forstår at vi er bevissthet og at alt som er her er oss, en ikke-dualistisk grenseløs eksistens-bevissthet.

Det trengs å understreke at denne likningen mellom individet og Det Totale Sinnet betyr ikke at vi er en del av Det Totale Sinnet. Bølgen er en del av havet, men vi er ikke en del av Det Totale Sinnet. Hva som er en bølge er vann og havet er også vann. Alt som er her er ett vann, som viser seg i ulike former. På vannets nivå er det ingen virkelig splittelse. En annen vanlig misforståelse er at ved å grave dypere og dypere i universet og oss selv kan vi komme til bevissthet eller absolutt virkelighet. Det er ingen substans å oppdage. Faktumet er at hvor enn der er mithya, er det også hvor satyam er: en trenger ikke å gå hvor som helst. For eksempel, trenger du ikke gå dypere inn i bølgen for å komme til vannet. Hvor enn det er bølge, er der vann. Hele bølgen er gjennomtrengt av vann; faktumet er at det er ikke noe annet enn vann, bølgeformen er bare en tilsynekomst. Oppmerksomheten trengs også å bli trukket ved de store forskjellene mellom hva Bhagavad Gita avslører og hva noe moderne undervisninger sier om Jegets natur. I våre dager, ideer om enhet, av det å være grenseløs, er framlagt i noen kretser. Selv om den endelige visjonen er sann, gjør de tradisjonelle undervisningene i Bhagavad Gita og Upanishadene studentene i stand til å assimilere undervisningen på korrekt måte. Uten en ordentlig analyse, er det en fare for at vi forblir i vår tilstedeværende Jeg-sans i Kropp-sinnsansekomplekset og overlapper grenseløshet på den. Det er en overfladisk forståelse og vil høyt sannsynligvis virke mot sin hensikt, siden den får studenten til å bli mer subjektiv enn før. Uten ordentlig gransking blir det en uansvarlig repetering av noe, som ikke gjør noe for deg. Faktumet er at det setter deg i en blindvei. Enda en feilaktig måte hvor grenseløshet er formidlet på er å hevde at hele universet vil komme sammen for å levere deg noe du ber det om. Det er hevdet at du har grenseløs kapasitet til å påvirke utfallet i ditt liv, så vel som globalt. Mens det er sant at din tenkemåte har mye med å gjøre hvilket type liv du har, og det er feilslutning å tro at vi kan få hva vi ønsker oss hele tiden. En ytterligere hovedforskjell mellom den tradisjonelle Bhagavad Gitaundervisningen og noen moderne undervisninger er at moderne undervisninger nevner ikke Det Totale Sinnet, årsaken, som manifesterer seg selv i formen av den storslagne ordenen. Det er en tendens til å fullstendig forbigå granskingen i universets årsak og bare fokusere på Jeg er grenseløs. Den tradisjonelle undervisningen analyserer grundig universets årsaksnatur. Vi ignorerer vårt forhold med det totale (årsaken). En bølge kan ikke se bort fra tilstedeværelsen av havet, ganske enkelt fordi det er der. Tilslutt kan bølgen akseptere forskjellen mellom seg selv og sannheten er vann. Men hvis vi forbigår dette faktumet, mister vi et essensielt steg i å gjenkjenne vår plass i den store planen av ting. Å anerkjenne tilstedeværelsen av årsaken i formen av en orden får oss til å realisere at på det empiriske nivået, bidrar vi i universet. Vi bidrar i skapelsen ved å gi vår innspill i handlingsform og ordenen produserer utfallet. Vi kontroller verken alt, ei heller er vi totalt hjelpesløse. Vår grenseløshet må bli forstått på tross av vår tilsynelatende begrensning når det gjelder vår individualitet og vår relative plass i universet som et individuelt vesen. Tilslutt, å ha kjennskap til den grenseløse naturen av oss selv er ikke oppnådd gjennom plutselig innsikt i dyp meditasjon. Det er vanlig å tro på at noe klikker et sted mens man mediterer og som et resultat at vi er opplyste. Det er vanlig menneskelig tendens å søke umiddelbare løsninger og det er farlig. Upanishadene og Bhagavad gita presenterer svaret og for å forstå dette, må vi gjøre grundig gransking om tingenes natur, og analysere mange aspektre for å komme til faktumet at alt som er her er bevissthet, satyam som er Det Totale Sinnet og det er essensielt ingen forskjell mellom Jeg og Det Totale Sinnet siden kunnskapen som at alt som er her er Det Totale Sinnet har så mange forskjellige nyanser for å bli forstått, krever det at vi ser igjen på våre liv og innretter oss til vi er totalt transformert.

For å lese mer om Skapelse, Manifestasjon og Enhet mellom Individ og Det Totale, kan du kjøpe boken, som kom ut 8. Mai 2020. Den heter Bevissthetsvitenskap - Selvgransking av Virkelighetens Natur: Kr 300,- for papirformat om du henter den personlig i Bergen eller henter den på messer i Bergen 5-6 nov 2022 og i Stavanger 22-23 april 2023 - Gaiamessen.no Kr 400,- for papirformat om det skal sendes via posten . (300,- + frakt 100,-) Kr 470,- for papirformat om det skal sendes via posten til Sverige, Danmark m.m. (kr 300,- + 170,-) Ebok koster kr 100,- Om du kjøper papirformat vil du få ebokformat med på kjøpet. Du kan betale via VIPPS, Paypal eller vanlig visakort.

86 visninger0 kommentarer