Selvgransking er overlegen til meditasjon,fordi handleren trenger ikke å vedlikeholde en spesiell tilstand eller vente på kunnskap. Han eller henne har kunnskapen allerede og anvender det vedvarende. De fleste som mediterer har ikke kjennskap til verdien av kunnskap, mens derimot granskere gjør det. Kunnskap kan dukke opp i meditasjon eller ikke. Hvis den gjør det, så sier vi at meditasjon er en ledende feil. Men selv om meditasjon leder til kunnskapen om ubrutt "Jeg-tanke" (Akandakara Vritti) så sitter ikke kunnskapen alltid,som påpekt tidligere. Akandakara Vritti er en subtil ubrutt tanke om hvem jeg er(min identitet),som man kompletterer helt til det sitter stødig som nevnt i kropp og sinn:"
1) Jeg er av natur evigvarende eksistens/bevissthet.
2) Jeg er den eneste kilden til permanent fred,sikkerhet og lykke.
3) Ved min enkle tilstedeværelse gir jeg liv til denne materielle kroppen og opplever dette materielle universet.
4) Jeg er aldri berørt av det som skjer i den materielle verden eller til den materielle kroppen.
5) Når jeg glemmer min virkelige natur,gjør jeg om livet til en byrde. Når jeg husker min natur,gjør jeg om livet til underholdning.
"Alt er født i meg, alt har sin eksistens i meg, og alt oppløses tilbake til meg. Jeg er den grenseløse bevissthet,den ene uten den andre. "
Realisering (Akhandakara vritti) Realisering er bortenfor ord og tilslutt bortenfor sinnet, selv om det (og hva det er referert av dens tilsvarende terminologier,oppvåkning og opplysthet) først inntreffer i sinnet, et tilsynelatende individuelt sinn. Tidløshetens mysterium stammer fra, som det var, i tiden, av det umanifesterte som blir til det manifesterte, av det grenseløse som viser seg som å være begrenset. Ord,konsepter, er uungåelig og i denne konteksten, er erfaring og kunnskap uunværlig(erfaring-kunnskap som en beskrivelse av hendelsen – chit(bevissthet)). Bevissthet, som er det endelige vitne, som oppsummerer det hele, i seg selv er ikke et konsept. Den har ingen beskrivelse og har ingen tilknytning. Hva betyr Akandakara vritti Akandakara vritti betyr ubrutt eller evig selvkunnskap som din sanne identitet, og ikke en toppopplevelse. Derfor oppstår det ikke fra et sted, fordi det er ingen steder Selvet ikke er. Det er kunnskapen som viser seg i sinnet, når ignoranse av din sanne natur er fjernet av vedaskriftene, lar bare Selvet være igjen, som alltid har vært her.
Selv om akandakara vrittierfaringen kommer fra selvkunnskap, hvis den fulle assimileringen av selvkunnskap ikke er stødig, slutter erfaringen og kunnskapen er borte. Men hvis det er resultatet av varig Selvkunnskap, som er frigjøring(moksa), som ikke er en hendelse eller noe du kan oppnå. Selvet er ikke et objekt av persepsjon/erfaring og føler ikke som noe spesielt. Det er mer mer subtilt enn den som erfarer. Vedantaundervisningene er begrepsmessig,fordi undervisningene er mithya. Men hva de avslører, er at du er Selvet, er ikke en begrepsmessig kunnskap, det er sannheten om deg. Selvkunnskap oppløser kraften bak den begrepsmessige definisjonen av deg selv, den objektive kunnskapen om deg selv og setter deg fri. Frigjøringen Vedanta snakker om er frigjøringen fra fengselsmurene av bindinger til begrepene om deg selv som den begrensete egoentiteten. Fengselsmurene er laget av ingenting mer betydelige enn begrensete konsepter,tanker om hvem du er. Hvis Selvkunnskap gjenstår som et konsept for deg, har ikke assimileringen skjedd.
Siden noen konsepter av hvem du er som et individ kan fortsetter etter frigjøring, er ingen av dem bindende. De er som en ikke-bindende kontrakt som eksisterer bare for kortvarig bekvemmelighet og for at det skal være enkelt å leve i verdenen, men den begrenser ikke eller til og med definerer dine handlinger i tanke,ord eller dyd,fordi du vet at verdenen ikke er virkelig. Hvem er det som ser? Å se fra bevissthetens ståsted som bevissthet viser seg i være noen ganger å være mer enn bare litt vanskelig,fordi det er så subtilt. Splittelsen sinnet ser seg selv har en tendens til å hevde å være bevissthet. Men er det ufiltrert bevissthet eller er det en vrangforestilling? Hvordan kan en vite, og hvordan kan en takle det? Å ta ståsted er gjort med sinnet og kan lede til en slags selvhypnose som får individet til å tro at det er Selvet uten den fulle forståelsen av hva det betyr å være Selvet. Selvfølgelig, basert på logikk alene(er det en essensiell forskjell mellom en solstråle eler solen i seg selv?), individet kan hevde dets identitet som Selvet, men bare når kunnskapen av satya og mithya er stødig.
Praksisen «Jeg er bevissthet» gir deg ikke erfaringen av bevissthet ei heller gjør deg til bevissthet. Den fjerner ideen «Jeg er individet». Når individ-identiteten er fjernert, burde granskeren være oppmerksom av bevisstheten som gjenstår fordi å negere individet bare produserer et tomrom. Naturen avskyr et tomrom. Mange granskere sitter fast her, og depresjon kan komme hvis de ikke kan ta det neste steget, som er forståelsen av at tomheten av tomrommet er et objekt kjent av Selvets fullstendighet, det alltidtilstedeværende vitne. Eller til tider, starter mange granskere å erfare som bevissthet og gjør et stort nummer av det selv om du alltid har bare erfart som bevissthet hele tiden. Diskriminasjonen mellom individets erfaring av bevissthet og Selvets erfaring av bevissthet er essensielt.
Selvets erfaring av seg selv er kvalitativt forskjellig fra individets erfaring av Selvet som et objekt eller som objekter. Det er en ting å si at «Jeg er Selvet» som Selvet, og noe annet å si det er individet. Denne realiseringen kan godt være et smertefullt øyeblikk for granskere som er veldig overbevist om at de er opplyste uten å vite at de er bare opplyste som et individ, og ikke som Selvet.
Sankalpa samadhi eller akandakara vritti ser på alt som Selvet, som ikke-dualistisk. Akandakara vrittierfaringen kommer ut av Selvkunnskapen, og hvis kunnskapen ikke er stødig, vil den slutte, som med alle erfaringer. Full assimilering av akandakara vritti,som betyr ubrutt eller evig, er frigjøring.
Hvordan forårsaker Akandakara vritti frigjøring? Før vi snakker om hvordan akandakara vritti virker bør vi forsøke å definere hva det er. Det er et stort ord og kan høres gåtefullt ut. Det er det ikke. En vritti er en tanke, en ide og en akandakara vritti er en ubrutt tanke, en fullstendig tanke, eller en grenseløs tanke, en som står på egenhånd og endrer seg ikke. Det er selvets tanke av seg selv.
Den kan forme til ord som «Jeg er hel og fullstendig»,grenseløs bevissthet, Jeg er alt som er, det er ikke noe annet enn meg, Jeg er fullstendig i seg selv, Jeg er årsaken av hele universet, ingenting kan bli tillagt til meg eller trukket fra meg. Vedantatekstene er fulle av formuleringer av denne tanke. Det er en erklæring av ens sanne identitet. Den tar til og med ikke formen av et ord. Den kan bare komme tilsyne som en sans av fullstendig frigjøring forbundet med en urokkelig overbevisning om at jeg er har det bra, Jeg alltid har hatt det bra og vil alltid ha det bra.
Det er to teorier om hvordan akandakara vritti virker til å bringe selvkunnskap – med andre ord frigjøring. Meditasjonsteori. Ifølge denne teorien skjer ikke frigjøring med at akandakara vritti oppstår, fordi en tanke er bare kunnskap og kunnskap er alltid avhengig og er i forbindelse med, som betyr at den ikke står alene, men er et abstrakt, noe som er i forbindelse til eller representerer noen objekter. Ideen er at selvet ikke kan bli redusert til en enkel tanke, fordi selvet er grenseløs, umiddelbar og ikke forbundet til noe. Det er sant at du ikke kan pakke inn selvet til en enkel tanke, men en enkel tanke som står for selvet er alt som trengs til å ødelegge selvignoranse,fordi ingnoranse er tanken om at du er begrenset. Med andre ord, er du ikke begrenset, du tror at du er det. Hvis du tror at du er bare en person, blir dette kalt for ignoranse i Vedanta.
Det er hardt å fjerne denne tanken/trossystemet,fordi den har blitt forsterket så ofte at det er begravet dypt inni det ubevisste sinnet. Tanken «Jeg er selvet» kan ødelegge selvignoranse,fordi ignoranse er ikke evig. Den kan ha ingen begynnelse, men den slutter helt sikkert når kunnskapen blomstrer. Det er sant av ignoranse av objekter i verdenen og er sant av ignoranse av selvet. Du får ikke selvet når du er frigjort. Du er alltid selvet, frigjort eller ikke. Frigjøring er å fjerne oppfatningen at du er noe annet enn selvet. Og du fjerner oppfatningen med oppfatningen «Jeg er selvet». Det er egentlig ikke komplisert. Uansett er ikke indirekte selvkunnskap dødskysset. Imidlertidig, sier meditasjonen eller granskingsteorien at et nytt steg er nødvendig til å omdanne den til direkte eller umiddelbar kunnskap. Og hva er steget? Det er meditasjon,eller gransking, eller kunnskapspraksis. Hva betyr meditasjon i denne konteksten? Det betyr at en trenger å oppnå slik selvtillit i denne kunnskap at en oppgir alt av andre tanker av ens identitet.
Og hvordan skjer denne selvtilliten? Ved å proaktivt bruke denne kunnskap til å ødelegge oppfatningen at Jeget er begrenset som den oppstår i sinnet og nyter sinnsro av resultatene. Med andre ord, er du ment til å bygge opp en «Jeg er selvet-vasana» slik at kunnskapen blir ubrutt og virker på egenhånd når som helst vi oppfordrer den. Å bygge denne vasana er en kamp,fordi det er alltid binding til troen på ens selv som en begrenset entitet, selv når det er velkjent at det å se på seg selv på denne måten produserer lidelse,oppløser den tilbake til det ubevisste og lar deg leve livet. Med en gang denne tanken er kontinuerlig spiser den dens motsetning.
Ifølge denne teorien er det et mellomrom når akandakara vritti og frigjøring oppstår. Det kan ta noen dager eller uker eller måneder eller år avhenger av hvor dedikert en er til å fjerne røttene til ens ignoranse eller, for å si det på en annen måte, hvor brennende er ens ønsker til å bli fri og hvor rent sinnet er når «Jeg er selvet»-tanken dukker opp. «Jeg er selvet»-tanken kan dukke opp til enhver tid når sinnet er sattvisk for noen minutter. Fordi selv et hovedsakelig tamasisk eller rajasisk sinn erfarer sattva av og til, vil ikke betydningen av denne kunnskapen bli fattet når sinnet er blitt rajasisk eller tamasisk igjen, som den vil uungåelig bli. Og ofte når akandakara vritti ikke dukker opp igjen når sinnet er sattvisk, en kan glemme det alt i alt, inntil det skjer igjen,som det gjør. Hvis noen er objektiv mot objekter og har et brennende ønske for frigjøring og har gjort bevisst arbeide over lang tid kan betydningen av realiseringen av «Jeg er grenseløs bevissthet» bli fattet umiddelbart og kan bli forankret i sinnet på en slik måte at det tar ut røttene av den gjenstående begrensningssansen med en gang, som det skjedde med Ramana Maharshi.
Selv om han ikke hadde gjort arbeide når han oppfattet betydningen av selv-vrittien, er det ikke vanskelig å forstå at det skjedde med en ung øvre kastegutt i indisk kultur for en stund siden,fordi det ville ha vært veldig vanskelig for han å utvikle bindende rajasiske og tamasiske vasanaer som ville indre assimileringen av kunnskapen. Og hvis han hadde gjort arbeide i tidligere liv kan han ha nok kunnskap til å fatte betydningen av denne tanken første gang den dukket opp, som det ser ut til at han har gjort. Hans historie illustrer den andre teorien, som er lignende den første.
Teori nummer to sier at sinnet er selvet til å begynne med slik at når tanken «Jeg er grenseløs bevissthet» dukker opp er det ensbetydende til frigjøring, direkte kunnskap av selvets natur.
Den berømte krukke-rommetaforen er brukt til å illustrere hvordan det virker. En krukke laget av leire er fullstendig av den altgjennomtrengende rommet med en gang den er laget. Å fylle den med vann er resultatene av anstrengelse. Du kan helle ut vannet, men du kan ikke helle ut krukke-rommet.
Fordi virkelighet er ikke-dualistisk bevissthet, når sinnet er laget er det ikke noe annet enn bevissthet. Men på grunn av ignoranse er den fylt opp med forskjellige oppfatninger. Hvis de forskjellige oppfatningene en har om virkelighet er fjernet, påvirker det ikke sinnets natur i det hele tatt. Eneste tanken som gjenstår i sinnet med engang den er tømt for feilaktige oppfatninger er «Jeg er bevissthet» og at tanken umiddelbart ødelegger ideen om at selvet er begrenset. Hvis det var en slags erfaringsbasert løsning til ignoransens problem, som en spesifikk samadhi, ville det ikke være behov for vrittien(tanken akandakara vritti). Men siden ignoranse er problemet, er vrittien nødvendig.
Uansett har ren bevissthet ingen tanke, men sinnet er bevissthet,hvor den naturlige formen er tanken «Jeg er bevissthet». Det er rottanken i sinnet, assimileringen som er frigjøring. Hvorvidt akandakara vritti produserer direkte eller indirekte kunnskap ser ikke ut til å være noe viktig. Hva som er viktig er sinnets renhet, hvor sulten det er for frigjøring og hvorvidt det forstår viktigheten av selvkunnskap. Mange mennesker,som følger yogaveien tror at enhver tanke er nyttesløst og at alle tanker burde bli avvist. Å ikke realisere at tanken om at alle tanker er nyttesløst er en tanke, og den som gjør avvisningen er også en tanke. Og de avviser selv tanken «Jeg er grenseløs bevissthet» og prøver å oppnå et tankefritt sinn.
Dette er en misforståelse fordi tanke er sinnets natur og du kan ikke dreie sinnet inn i selvet ved å fjerne dets tanker. Du kan ikke dreie sinnet inn i selvet, fordi det allerede er selvet. Uansett er sinnet bare bevissthet som tar form. Den eneste tanken som er problemet er tanken om at Jeg er begrenset,fordi det er i motsetning til sannheten. Med andre ord, når du tror du er begrenset er du ute av harmoni med virkeligheten. Er det rart at du lider?
Det virkelige problemet er ødeleggelse av ignoranse. Hvordan blir den fjernet? Er det en slags supermenneskelig viljeshandling; En bare tømmer ut alle begrensete tanker ut av sinnet alt med en gang, og lar det ligge i en uberørt tilstand? Krever det en slags fantastisk erfaring, en engangsåpenbaring som på mirakuløs måte dreper sinnet en gang for alle? Eller skjer denne situasjonen gjennom tålmodig anvendelse av kunnskapen «Jeg er grensløs bevissthet»? Vi trenger igjen å bringe inn meditasjon, eller gransking, anvendelsen av denne kunnskapen. Hvorvidt tanken «Jeg er grenseløs bevissthet» er bare direkte og dukker opp bare når begrenset Jeg-oppfatninger er fjernet eller hvorvidt det er indirekte og krever granskingspraksisen, er det viktige her at du trenger en sann tanke til å fjerne en falsk tanke. Hvis det er mørk og du vil se, må du slå på lyset.
Uten en enkel akandakara vrittierfaring kan en oppgi ens begrensete selvkonsepter. Hvordan? Rett og slett ved å forsiktig analysere ens erfaringer i verdenen. Vekst eller modenhet har grunnleggende med å gi slipp av selvoppfatninger som ikke virker. Måten du ser på deg selv i dag er ikke den måten du så på deg selv tretti år siden, ikke det at måten du så på deg selv i dag er nødvendigvis er en forbedring på den måten du så deg selv. Imidlertidig er poenget at du kan komme til et punkt hvor du gir slipp på alle roller, vil akandakara vritti dukke opp, og du vil intuitivt forstå betydningen av den og eie den.
Du kan ha en tvil når Jeg sier at den dukker opp. Det høres kanskje ut som om at den er bare en spontan handling generert av selvet bare innenfra, noe som trengs å skje før du kan bli frigjort. Det kan skje på den måten, men det trenger ikke å gjøre det. Fordi denne tanken er alltid i sinnet siden den er bare selvet i dens grunnleggende form, selv om den er skjult av andre tanker, kan den våkne enkelt og reit gjennom å lese sannheten fra skriften eller høre det fra munnen til en jnani eller på andre måter. Når sannheten kommer fra utsiden resonnerer det umiddelbart med sannheten inni deg, og det kan være at det er det eneste er nødvendig å fjerne ens ignoranse. På denne måte oppnår mange mennesker,som åpner opp deres sinn til ikke-dualistiske undervisninger, frigjøring uten å ha gåtefulle erfaringer. Fordi vi spiller så mange roller i livet,utvikler vi mange begrensete identiteter. Jeg er kanskje en mor,en søster,en datter,en tante,et søskenbarn, en kone,en eks-kone, en demokrat, en sykepleier, en med professorgrad osv. Selv uten disse identiteter sitter nesten alle av oss fast i menneskeidentiteten, som er støtten av alle andre, som «Jeg er selvet»-tanken er ment til å avvise. For å oppsummere, hvordan du tenker på det, ødelegger tanken «Jeg er selvet», hva som helst begrensete identiteter som er i sinnet, og at en anter at de ikke lengre bringer med seg tilfredsstillelse – eller det fyller tomrommet for hva det er.
Assimileringen av kunnskapen «Jeg er grenseløs bevissthet» har en veldig positiv virkning på hvert aspekt av ens livs på den måten at det ødelegger all usikkerhet. Du realiserer at ingenting kan påvirke deg og du kan slappe av på en måte at du anstrengelsesløst tilpasser deg til hver livssituasjon som presenteres. Livet skader bare når du motsetter deg. Det er en stor elv,som flommer. Den går tilbake igjen til havet og ingenting står i veien. Assimileringen av selvkunnskap betyr at du ikke lengre er en småbåt,som er underlagt til mange farer i ens møter når en seiler over det enorme eksistenshavet. Du er havet i seg selv.
Meditasjon er en handling og erfaringen til Ramana Maharshi Meditasjon er en handling. Selv om noen meditasjoner insisterer på at kroppen skal være i posisjon på en spesiell måte, så er meditasjon en handling av sinnet. Vi kaller det for manasa karma. Mennesker som mediterer tror at teknikken vil produsere erfaringen av opplysthet. Dette er grunnen til at du ser at opplysthet blir solgt som en tilstand i yogisk litteratur så vel som den åpenbare mangel på et selvkunnskapsmiddel. Den som mediterer ønsker å oppnå en spesiell tilstand som Samadhi eller Nirvana. Vi vet at det ikke er mulig,fordi virkeligheten er ikke-dualistisk bevissthet. Ikke-dualitet betyr at det er bare en tilstand og at du er den. Gunaer er tre forskjellige tilstander skapt av Maya ut av ikke-dualistisk bevissthet. Imidlertidig,kan meditasjon ved en feiltakelse lede til frigjøring. Derfor blir det kalt for en leddende feil.
En av de beste eksemplene på en leddende feil er erfaringen av Ramana Maharshi en av Indias største vismenn.
Du tolker hva som skjer riktig i lyset av din natur,som bevissthet. Du har mestret gunaene på en passende måte og skapt et veldig stille rent sinn. Din oppmerksomhet er fastsatt på refleksjonen av selvet. Du tror at du er en person,som mediterer på selvet,men du er egentlig selvet som mediterer på din refleksjon i sinnet.
Før vi kommer til poenget, så er det viktig å ha kjennskap til at meditasjon, å holde din oppmerksomhet på refleksjonen av selvet brenner vasanaer(inntrykk,tendenser) veldig raskt, ikke så raskt som selvkunnskap,men mye raskere enn karma yoga. Den brenner dem fordi en vasana trenger å bli meditert på og spilt ut for å bli resirkulert. Hvis du ikke tenker på det eller utfører handlinger som forbinder til det, så brenner det opp i meditasjon.