• David Storoy

Å være en vis person og frigjøring

Oppdatert: 11. jun.

Livet byr på mange utfordringer på veien. Og når en person har kultivert såpass mye elementer av et fredfullt, klart, modent og intelligent sinn ønsker den personen å granske mer hva meningen med livet er, virkeligheten er og hvem man virkelig er i det store bildet. Alle åndelige retninger og veier leder mot rom sies det. Alle har noe å by på i puslespillet livet. Frigjøring og frihet er noe alle personer søker etter ubevisst eller bevisst gjennom alle våre valg vi tar i livet. Hva er det vi virkelig ønsker? Å bli fri fra utilstrekkelighet, begrensninger, usikkerhet, lidelser, smerte og utrygghet. Det er egentlig hva vi streber etter. Vedanta sier at vi er allerede fri. hel, komplett og fullstendig. Og da krever det en viss anstrengelse fra vår side i å oppnå det, som vi allerede essensmessig er. Oppnåelsen blir med andre ord noe for personen å oppnå. Med andre ord å fjerne feilaktige oppfatninger om at vi ikke er fri og fullstendig. Å la intellektet (kalles for buddhi på sanskrit) styre våre valg i livet og bli mer objektiv. Å samle sammen intellektuelt hva som kreves samt gå igjennom følelsesmessig transformasjon, som trengs for å integrere, assimilere og aktualisere kunnskapen om hvem vi virkelig er. I Bhagavad Gita står det at en er virkelig vis om man ser ikke-handling i handling og handling i ikke-handling. Vedanta er ganske praktisk å jobbe med og jeg vil komme mer inn på hva en vis person er utifra Bhagavad Gitavisjonen.

I mine yngre dager var heltene Obi Wan Kenobi (til venstre) og Yoda, to store forbilder fra filmens verden. En ser jo elementer av arketypen vismann i disse og lignende personligheter. Noe de fleste av oss ønsker innerst inne å oppnå til en viss grad. Grunnleggende oppsummering i Bhagavad Gita og Upanishadene om det å være en vis person: 1. Alle problemer relatert til menneskelig utvikling stammer fra ens projeksjoner Alle vanskelige problemer, som med vår manglende evne til å takle ens begjær effektivt, velge passende handlinger, takle handlingens resultater, relatere til mennesker, håndtere endringer, frigjøre oss fra det som holder igjen fra fortidens problemer, har en enkel kilde, og det er vår subjektivitet. Manglende objektivitet i å tolke hendelser som skjer og å vurdere passende handlinger sammensatt av våre forvirringer og som gjør livet vårt komplekst og tungt. Hovedproblemet er at vi ikke vet vår sanne natur og ser på oss selv som begrensete individer. Denne feilaktige visjonen som forutsetningen for alle våre transaksjoner i verdenen, kan vi ikke totalt fjerne sansen av at jeg ikke er god nok, jeg har ikke oppnådd nok og at jeg er mislykket. Disse grunnleggende konklusjoner øker videre antallet av følelsesmessige problemer, som leder til sorg, sinne, sjalusi og hat. Presset av disse følelsene kan være så sterk at det forvrenger vår visjon i den grad at det leder til atferd og handlinger, som er uetiske, egoistiske og kortsynt. Senere må vi møte konsekvensene av disse upassende handlinger. Disse uvelkomne episodene forverrer vår følelse av skuffelse, som leder til videre sorg, hat og sjalusi. Syklusen fortsetter og hver forvrengning blir styrket og forsterket med videre feilaktig atferd og respons, som gjør at vi forsterker vår subjektivitet. Disse upassende holdninger og oppfatninger sprer videre til våre meninger om verdenen og mennesker generelt sett. Vi konkluderer med at verdenen er urettferdig, farlig eller kaotisk, mennesker er ikke til å stole på, slemme og uetiske. Med en slik grunnleggende trossystem, blir livet selvfølgelig elendig og vi gjør desperate forsøk til å finne glimt av glede og oppdagelse av varig frihet. Bhagavad Gita utfolder en helt annen visjon. Den stiller spørsmål ved konklusjonene om at jeg er begrenset, som former grunnlaget av vår følelse av utilstrekkelighet. Den viser oss gjennom en høyt utviklet analyse, at Jeg faktisk er grenseløs bevissthet. Denne korrigeringen av den grunnleggende feilen er absolutt essensiell hvis vi skal korrigere våre misoppfattelser og villedete atferd. Faktumet er at hele verden er designet på en slik måte at vi er ledet til grenseløshet hvis vi analyserer våre liv og problemer på en passende måte. Så lenge den grunnleggende feilen ikke er identifisert og korrigert, kan vi ikke finne fullstendig tilfredsstillelse. 2. Å løse problemet av den konstante søkeren gjennom virkelighetens kunnskap Å oppsummere visjonen, som Bhagavad Gita avslører er at «Jeg» er grenseløs, må vi se på alle implikasjoner av denne erklæringen. For at Jeg skal bli grenseløs, må det være eneste tingen i universet, det kan ikke være to, fordi hvis det var to ting, en begrenser den andre. En ting kan være veldig stor, den andre kan være veldig liten. Grenseløshet betyr at det er bare en. Hvordan er det holdbart? Bhagavad Gita utfolder at hele verdenen utgjør av forskjellige navn og former, som ser ut til å være virkelig, håndgripelig, bestemt og i stand til å produsere varierte erfaringer for meg, som oppløser i former inni former inni former. Dette inkluderer vår kropp-sinn-sanse komplekset, som hver levende organisme, planeter, solen, månen og galaksene. Hele universet avhenger til slutt av bevissthet for dets eksistens. Denne bevissthet viser seg i forskjellige navn og former ordnet gjennom en serie av fysiske, biologiske, anatomiske, psykologiske, økologiske ordener slik at vi kan erfare vår lykke, nytelse, utfordringer, sorger, begjær, frykter osv. Disse forskjellige ordensnivåer er mulig på grunn av den alt-intelligente kapasiteten vi kaller for Isvara (Det Totale Sinnet). Denne alt-intelligensen er også avhengig av bevissthet, som betyr at «Jeg» er virkeligheten av alt. Bare når Jeg kjenner min grenseløshet kan denne konstante søkeren i meg forsvinne fullt ut en gang for alle. Faktumet er at søkeren og den søkte er for alltid oppløst, fordi det er ikke noen andre, noen søkt, noen søker. Når alt er mithya, som er avhengig for noe annet for dens eksistens, og hva den avhenger av er «Jeg» subjektet, da er søkeren og den søkte delingen som Jeg prøver å løse gjennom å oppnå lykke i verdenen for alltid løst i min forståelse. Det er når vi avtar å være avhengig av noe for vår tilfredsstillelse: vår tilfredsstillelse stammer fra vår forståelse av virkelighet. 3. Behovet for ledsagende oppmerksomhet til psykologisk vekst Å korrigere denne grunnleggende visjonen om vår virkelige natur er ikke så enkelt. Hvis det er et rep og på grunn av manglende lys, ser Jeg at det er en slange, kan mine usanne konklusjoner bli fjernet av noen som gjenkjenner virkeligheten. Personen må bringe med seg fysisk lys, slik at konklusjonen om at det er en slange, er korrigert for alltid. Ved å kjenne virkeligheten, vil våre frykter umiddelbart forsvinne. Å korrigere feilaktige oppfatninger av vår begrensning er mer komplekst enn vi aner. Hva som gjør det så vanskelig er det komplekse vevet av subjektiviteter, som filtrerer hvert aspekter av mitt liv. Det er en lang prosess og det krever selvfølgelig en bevisst anstrengelse og forpliktelse. De tidligere delene av dette kapittelet (I boka Bevissthetsvitenskap om kapittel 3 - Vedantaundervisning og metodikk - langversjon) viser oss hvordan oppnå modenheten, som gjør at det å gjenkjenne vår grenseløshet blir en mulighet og ikke bare en uklar og fjern urealiserbar utopi. Vi vil diskutere hva som kreves for å bli en vis person, som har assimilert virkeligheten fullstendig. Beskrivelsen av holdningen og atferdstrekk av en vis person i Bhagavad Gita vil forhåpentligvis gi deg, som leser en oversikt og leverer en meningsfull retning i forsøket på å vokse for å bli en vis person. 4. Ingen blanding mellom forskjellige virkelighetsordener for en vis person Til slutt, det som gjør en person vis er fullstendig klarhet med referanse til tre virkelighetsordener: subjektivitet (pratibhasika), empirisk (vyavaharika) og det absolutte (paramarthika). Tilstedeværelsen av subjektivitet betyr at vi opererer fra våre projeksjoner, feilaktige oppfatninger og trossystemer. Det kan bli beskrevet som, «Jeg» ser derfor er det sånn. Hva Jeg ser svarer kanskje ikke til den utvendige virkeligheten i det hele tatt. Den empiriske virkeligheten på den andre siden er definert som, Det er derfor jeg ser det. Når jeg ser en blomst som en blomst, er Jeg i kontakt med den empiriske virkeligheten. Den absolutte virkeligheten er den bevisste eksistensen, som ikke er avhengig av tid, rom eller noe annet objekt for dens eksistens, og er derfor grenseløs. Hele den empiriske verdenen, så vel som våre projeksjoner inni den, avhenger av den absolutte virkeligheten, satya for dens eksistens. Vi lever våre liv for det mest ved å ikke gjenkjenne det absolutte (grenseløs bevissthet/ selv) i det hele tatt. Det er vanlig når man først studerer Bhagavad Gita at disse blandingene av virkelighetsordenene er hverdagslig. F.eks. hvorfor blir mennesker som hevder de har klarhet i denne kunnskapen syk? Spørsmålet antyder at en vis person ikke vil lide noe kroppslige eller mentale lidelser. Dette antyder en blanding mellom virkelighetsordenen. Den korrekte forståelsen er at kroppen har sin egen programmering og, som med andre kropper, vil en vis persons kropp gå igjennom sykdommer, aldring og smerter forbundet med en aldrende kropp. Hva som gjør en person vis er å klart gjenkjenne at Jeg er uavhengig av kroppen. Den vise personen has fullstendig klarhet med referanse til hva som er subjektiv, empirisk og absolutt. Den vise personen vil respondere til utfordringer i den empiriske verdenen med kløkt og praktisk nytte. For eksempel, hvis noen går til en vis person og uttrykker dyp sorg, på grunn av tapet av et familiemedlem, ville ikke personen gi noe råd om siden den virkelige naturen av Jeget er udødelig, ville vi ikke være triste. Selv om faktumet er at Jeg ikke er underordnet døden er sann, når en person har behov for støtte, omsorg og validering, er denne type erklæring ganske ubeleilig og nytteløst. Når Bhagavad Gita avslører at Jeg er fri for sorg (absolutt virkelighet), vil ikke den vise personen likestille det med sinnstilstanden (som er empirisk) og forestille at kunnskapen vil lede til et sinn, som er fullstendig fri fra sorg hele tiden. Når hver virkelighetsorden er gjenkjent, erkjent og taklet på en passende måte uten å hoppe over noe, kan vi si at den personen nyter klarhet i visjonen. Den endelige kunnskapen betyr at alt er satt i perspektiv. Det betyr ikke at den vise personen bare er i kontakt med den absolutte virkeligheten og uoppmerksom på alt annet. For å oppnå denne klarheten, som en vis person oppnår, må denne personen jobbe med stor forpliktelse og oppriktighet gjennom følelsesmessig vekst For å oppnå denne klarheten, som en vis person oppnår, må denne personen jobbe med stor forpliktelse og oppriktighet gjennom følelsesmessig vekst, som rommer tilstedeværelsen av denne altgjennomtrengende årsaken. Hvis ens psykologiske tilstand ikke er adressert, vil det fortsatt forurense ens visjon og forvrenge ens forståelse over hva som er foran deg. Med denne type sinn, som er et offer av villedet tenkning, er det umulig å oppnå klarhet i Bhagavad Gitavisjonen. Vi kan konkludere med at en vis person utviser sunne holdninger og handler fra veldig høye moralske standarder i hverdagen. Det er fra dette perspektivet at Bhagavad Gita beskriver den vise personen fra deres atferdstrekk. Denne beskrivelsen av en vis person tjener også en nyttig veiledning til de som er interessert i å oppnå kunnskap og forberede dem selv tilstrekkelig for den. 5. Beskrivelse av en vis person Disse modenhetsaspektrene er nevnt i Bhagavad Gita, som den vise personen har oppnådd, som vi kanskje trenger å jobbe med: Ikke plaget med diverse motsetninger (smerte og nytelse osv.) Vi kan ikke ta denne betydningen av verset bokstavelig og forestille oss at den vise personen er den samme med venner og fiender, i smerte og nytelse, eller varme eller kulde. Hvis vi tilskriver fullstendig likegyldighet fra den vise personens side, da ville den være som en robot. En vis person, som alle andre er også underordnet fysiske vanskeligheter som sykdommer og utfordringer med kroppen i dens aldringsprosesser, men en er i stand til å møte dem på en objektiv måte. Det samme med det mentale oppsettet. Situasjoner som leverer oss glede (sukha) og sorg (dukha) fortsetter å skje i alles liv, og for en vis person er det også slik. Imidlertid med en intim verdsettelse av faktumet at alt som skjer i verdenen er arrangert av en stor altgjennomtrengende ufeilbarlig orden, gjør at den vise personen ikke kommer i ubalanse, er deprimert eller underordnet lignende følelser. En vis person viser en passende balanse mellom å være sensitiv til andre og på samme tid er han/hun uavhengig i deres vurdering og handlingsvalg. Nesten alle engasjerer seg i verden ut ifra at det mangler noe. Mens derimot en vis person er i stand til å bidra i verdenen ved å bevare fullstendig objektivitet ved å være tilstede i det som skjer. Den vise personen handler ut ifra fullstendighet, forståelse og ansvarlighet. Glemmer aldri ens forhold til Det Totale Sinnet, universets årsak Vise personer mister ikke synet av deres forbindelse med det totale siden de lever i DetTotale Sinnets tilstedeværelse, årsaken, i og gjennom hver form. Denne forbindelsen gjør alt i livet betydningsfullt, unik og at det er mening. Dessuten er den vise personens visjon av verdenen mer i tråd med empirisk virkelighet siden den personen har redusert de subjektive personlige projeksjoner og tolkninger. En vis person vil ikke overdrive dette med å vedlikeholde kroppen og sinnet på grunn av helsemessige fordeler. En vis person vil ikke miste å nyte musikk, dans eller annen kunstnerisk form. Men de gjør det ut ifra mer sattviske preferanser. En vis person ser klart at selvkunnskap er det eneste middelet til fullstendig tilfredshet. Andre mål, uansett hvor edelt det er, har deres iboende begrensninger, som gjør at en ikke blir fullt ut tilfreds med. Krishna erklærer til Arjuna i Bhagavad Gita at den vise personen ikke bare er veldig viktig for meg, men er meg alene. Fra den absolutte visjonen, er den vise personen og Det Totale Sinnet ett, slik som både bølge og hav ikke er noe annet enn vann. Å leve med full oppmerksomhet på hva verden kan by på av skjønnhet og mirakler Det er en tendens i noe Vedantalitteratur å understreke gjentatte ganger at den vise personens natur er å gi opp jakten i verdenen og svekke den vise personens karakteristikk som å være full av glede, nyte miraklene av ens tilstedeværelse i verdenen. På grunn av bildet av en vis person av å være asketisk, velger få personer å dvele dypere inn i denne veldig rike og livstransformerende undervisningstradisjonen. Vi trenger å vise et mer positiv og dynamisk aspekt av det å være en vis person. En person som er velsignet med visdommen er i stand til å leve til det fulle, og ingen problemer i verdenen forblir skremmende for dem. En slik person viser kvaliteter som entusiasme, nysgjerrighet og friskhet og nyter det å sette pris på det vakre i livet, om det er i form av naturfenomener som sola, månen og stjerner eller andre oppnåelser av mennesker i områder av kunst, vitenskap og litteratur. Den vise personen ser vidunderet som er i skapelsen og alle de villedete reaksjoner slik som hat, sinne, smerte og sjalusi smelter naturlig bort, og som et resultat har de en kraftfull tilstedeværelse som tiltrekker andre mennesker til dem. Siden den vise personen ikke er manipulativ og folk føler seg trygg og avslappet i deres tilstedeværelse. Mennesker er inspirert av en vis person av ulike årsaker, som avhenger deres modenhet. Noen søker hjelp, veiledning eller rådgiving mens andre er tiltrukket av å lære fra den vise personen. Uansett hva mennesker har som meninger, vil ikke undringen i livet avta for den vise personen. Å utvise objektivitet og frihet Den vise personen har meninger og dømmekraft, men anerkjenner de som provisoriske og underordnet til endring, fordi verdenen er full av nyanser. For å fange de subtile nyansene, engasjerer de seg i verdenen med et åpent sinn og ikke fra noe fordomsfull oppfatning. Den vise personen har et passende forhold til alt i verdenen, inkludert penger, makt og anerkjennelse. De trenger ikke å unngå noe av dem, men de blir heller ikke fanget i dem. Denne holdningen har de til alt inkludert forhold, vennskap og suksess. De har konstatert at det ultimate målet i livet er selvkunnskap. Selv om den vise personen lever et liv med modenhet, utviser kvaliteter som medfølelse, tilpasningsdyktighet, kjærlighet og omsorg, forstår de at det å ha noble menneskeverdier ikke er slutten, men heller middelet for å nå målet. Objektivitet antyder også at den vise personen ikke tar holdningen om at jeg er mer hellig enn deg. Det er upassende å tro at de som følger det spirituelle er modne og at andre som ikke har valgt dette er tapte sjeler. Hvis en virkelig har utviklet seg vil en ikke ha behovet for å vise at en er overlegen andre. Frihet fra bekymringer, angst og frykt for det ukjente Mennesker tror at hvis en person er ett med årsaken (Det Totale Sinnet) vil den ha all-kunnskap, slik som universets årsak. Det er ikke slik. Empirisk sett forblir personen den samme med sitt kropp-sinn sanse kompleks. Det er hvorfor skriftene gjør en distinksjon mellom individet og det totale på det empiriske nivået. De sier at individet er alpavit, istand til å ha kjennskap til ting som er programmert som er mulig i et menneskesinn og Det Totale Sinnet (Isvara) er sarvavit. Det er all-kunnskap som skaper, vedlikeholder og oppløser skapelsessykluser. Når personen realiserer eller kjenner til ens identitet med årsaken, blir personen sarvajnah. Det vil si at den personen vet at Jeg er bevissthet, på grunn av min individuelle kunnskap eksisterer. Den virkelige naturen av Det Totale Sinnet, all-kunnskap er også grenseløs bevissthet og derfor er det fullstendig oppløsning av individualitet og totalitet i en bevissthet. Den vise personen blir aldri Det Totale Sinnet, som har kjennskap til alle detaljer i skapelsen. Klarsynte kan oppfatte mer enn hva som er generelt vanlig i menneskepersepsjonen. Denne type egenskap kan bli feilaktig sett på som visdom. Vise mennesker kan ha psykiske egenskaper eller ikke. Å være klarsynt er ikke ensbetydende med at det er en vis person. For alle andre, gjenstår fremtiden ukjent også for den vise personen. I tillegg, er den vise personen som alle andre født ifølge lovene, og det inkluderer punya og papa, som bringer med seg behagelige og ubehagelige situasjoner. I denne fødselen er den vise personen velsignet med kunnskapen å oppdage en selv som fri fra alle former for sans for handleren og nyteren. Når kunnskapen er stødig i den vise personen, kan ordenen få bruk for den vise personen til å oppnå ting som undervisning og det å hjelpe andre, men fortsatt kan fortidens akkumuleringer (karmastrøm) produserer ubehagelige situasjoner. Den vise personen har lite eller ingen frykt eller bekymringer for fremtiden og stoler på at ting skjer som det skal i denne livsordenen vi lever i. Den vise personen fryder seg ved å oppnå frihet gjennom det å sette pris på deres ikke-separate forhold med det totale. Å anerkjenne begjær som en rettighet Den vise personen forkaster ikke begjær (ønsker) som noe uønskelig eller la dem styre for mye av dem. Begjær blir sett på som en rettighet av dem. Den vise personen er i stand til å håndtere hvert begjær med objektivitet og tilbakeholdenhet, uten å undertrykke eller nekte det. Uttrykket av begjær for vise personer er fra et større perspektiv. De ser deres rolle i det store bildet og er i stand til å gjøre et betydelig bidrag til samfunnet. En vis person kan leve et rolig liv, eller være en offentlig person, en med familie eller en som lever alene. Disse rollene kan variere, men den ene tingen som er den samme for alle disse, det er ingen tvetydighet om livets mening og begjærets rolle i den. Å ikke bli fanget inn i det man liker eller ikke liker, men heller gjøre ting bevisst og uten anstrengelse. Frihet i handling For mange av oss, det å utføre handlinger gjennom livet involverer betydelig anstrengelse, strev og stress. Den vise personen viser seg som et eksempel om hvordan en kan leve et aktivt liv uten at det følger med seg smerte og stress. Denne friheten når man utfører handlinger kan være relative eller absolutte. Hvis det grunnleggende problemet er uadressert, fortsetter vi å se verdenen fra vårt eget perspektiv, som ikke er noe annet enn snever. Med denne visjonen, uansett hvor mye vi forsøker å oppnå frihet, vil vi fortsette å utvise forvrengninger i vår forståelse og atferd. Man kan bli veldig selvkritisk. Andre kan bli for perfeksjonistisk og bli frustrert mot samfunnet. Det disse ikke har realisert er at ingenting på det empiriske nivået, inkludert seg selv kan være perfekt. Det er perfekt som det er og ting spilles ut som det skal på den måten det skal. Det er bare når det er total klarhet om virkelighetsordener at personen kan eliminere alle former for utilfredshet og skuffelser fullstendig og oppdage total frihet i handling. 6. Siste kommentarer Vi mennesker har fått en stor gave i menneskehjernen, som også har potensialet til å granske sannheten av ting og oppdage den ultimate virkeligheten. Å gjøre det passende ut av livet, oppnå krevd modenhet og være kvalifisert til å oppdage vår essensielle identitet med Det Totale Sinnet (Isvara). Et fullstendig paradigmeskifte er essensielt i vår forståelse av ting. Det er bare ved å oppdage den grenseløse naturen av Jeget og vår identitet med universets årsak at vi virkelig kan finne sann frihet. Bhagavad Gita tjener som en uvurderlig veiledning, fordi den avslører ikke bare den endelige sannheten, men diskuterer grundig hele menneskets vekst og følelsesmessig modenhet, som gjør oss i stand til å forstå og holde på denne visjonen. For å forstå denne visjonen fullstendig, må undervisningen trenge inn i hvert område av vårt vesen, og gå bakenfor overfladiske forståelser av konseptene. Følelsesmessig vekst rommer tilstedeværelsen av Det Totale Sinnet er hva som må bli en virkelighet, faktumet er at vi er tilstede i hvert øyeblikk i livet som det er. Det er ingen forestilling her og ei heller blind tro. Det er heller en prosess av å avsløre sannheter og gi slipp på våre falske oppfatninger, som blir en katalysator for en stille revolusjon inni oss. Vi må realisere at det empiriske nivået, som er den verdenen vi lever i, er det ingen fullkommenhet. Vi tar det første steget og ordenen tar oss videre. Med engang klarhet er oppnådd, engasjerer den vise personen seg i verdenen med et totalt annerledes syn. Det er derfor Bhagavad Gita sier at hva som er natt for andre (Jegets natur), er dag for den vise personen (personen lever slik som virkeligheten er), mens derimot hva andre lever mot (sans av ens separasjon fra alt annet), er natt for den vise personen (siden personen ser slike forskjeller som tilsynelatende (mithya) og ikke absolutt virkelig). Det betyr at hele livslikningen til den vise personen er fullstendig uforliknelig til alt annet. Disse vise personene vil ikke komme og banke på vår dør og insistere at vi lærer denne store visdommen. Vi må gjøre valget selv og lære å være en person, som kvalifiserer seg for denne kunnskapen. Mange ganger feiler vi å bruke de mulighetene som er gitt oss og fortsetter å klage på vårt snevre definerte liv, som ikke har noe oppfyllelse. Hvordan vi navigerer våre liv er i våre hender. Kunnskapen eksisterer, lærerne med klar forståelse er tilstede, men vi må velge og gjøre de nødvendige anstrengelser for å utvikle oss som et menneske.



Jeg vil også nevne hvorfor Vedanta egentlig bruker ordet FRIGJØRING mer eller en fri / vis person istedenfor opplysning eller opplysthet. Opplysthet Opplysthet er ingen spesiell status, en erfaring eller tilstand. Opplysthet, frigjøring (moksha): 1) Min essensielle natur som lys (Bevissthet/Selv). 2) Det som skaper erfaring og den som erfarer. 3) Frihet fra binding til objekter for min lykke/ glede. 4) Frihet fra handleren og handlingens resultater. 5) Frihet fra lidelse-hjulet (frykt) 6) Disidentifikasjon fra jiva, personen som jeg viser meg som i verden. 7) Total identifikasjon med Selvet (grenseløs bevissthet eksistens), også kjent som SatChit Ananda: kilden av skapelse og objektene i skapelse. 8) Å stå stødig i Selvet som Selvet. 9) Assimilere og aktualisering av kunnskapen: Jeg er handlings-løs, alltid tilstedeværende, alt gjennomtrengelig, ordinær, ikke-dualistisk kjærlighet 10) Total tilfredsstillelse (tripti) - har ikke behov for å søke etter lykksalighet i objekter eller endre på seg selv, andre eller verden. Oppvåkning - Frihet - Opplysthet I Vedantas visjon og ståsted handler opplysthet og oppvåkning om dette: 1) Opplysthet: Vi er alle opplyste i utgangspunktet ut ifra det vi er essensmessig (identitet som ufødt, uforanderlig og alltid tilstedeværende bevissthet/ selv/ kjærlighet). Men vi er jo født ignorante om hvem vi er og det gjør alle når vi fødes, selv om vi har ulik karmisk bagasje. Vi kan realisere hvem vi er på ulike måter - men det handler hovedsakelig om at vi trekker ut kunnskapen om hvem vi er og når den er integrert /stødig i oss og at vi ikke er i tvil om hvem vi er - så er vi fri. Vedanta bruker egentlig ikke ordet opplysthet siden vi alle egentlig er «lys» essensmessig som nevnt. De bruker, som noen kjenner til, ordet moksha (frihet - frigjøring). Vi som følger vedanta tuller og tøyser med at vi også sier frihet fra opplysthet. Da mener vi oppfatningen av opplysning eller opplysthet de fleste har i verden. 2) Spirituell oppvåkning. Her bruker Vedanta ordet gjenoppdagelse. Vi fødes inn i verden ignorant om hvem vi er og hva virkeligheten er. Når vi realiserer og aktualiserer (integrerer kunnskapen om hvem vi er), som nevnt, vet vi hvem vi er. Når vi realiserer hvem vi er, gjenoppdager vi hvem vi er. Det vi er essensmessig er ufødt og uforanderlig som nevnt - det betyr at det har aldri egentlig skjedd at vi våkner, fordi vi har egentlig aldri sovet. Vi har alltid vært våken og tilstedeværende. Veldig subtil lære, som krever mye kontemplasjoner, refleksjoner, undersøkelser på egen hånd og at man lytter til en lærer blant annet. Slik at vi får lære metodikken om å fjerne ignoranse om hvem vi er. Vi kan også si at vi våkner opp av en drøm, som er skapt av Isvara/ Gud/ Det totale/ Maya/ Makrokosmisk kausal kropp. Vi lever i en drøm i en drøm er et kjent sitat fra Upanishadene og når man realiserer at verden er en drøm, forstår og realiserer vi hvem vi er bakenfor vår persepsjon og dualitetens verden. Mandukya Upanishad og Gaudapadas Karika er en kilde man kan undersøke nøye til at verden er en drøm utifra ikke-dualitets ståsted/ Selvets ståsted. Når man har realisert, forstått og integrert kunnskapen om hvem vi er, noe som kan ta endel år, avhenger flere ting om hvor klar vi er til å integrere realiseringen osv. på ulike måter. Blant annet så er også det vi har med i karmisk bagasje og avgjør, men det er jo det totale/ upersonlig skaper/ Gud eller hva man vil kalle det for som avgjør hvem som blir fri (moksha) - det kalles for Guds nåde. Når vi vet hvem vi er til det fulle og det ikke er noe tvil: Integrert kunnskapen om hvem vi er i livet betyr ikke det at vi vet «alt». Det totale/ Upersonlig skaper vil alltid vite alt om verden, universet osv. Mens vi lever fortsatt som tilsynelatende individ. Det vil alltid være ting vi ikke vil ha kjennskap eller kunnskap om som er et mysterium, men hva er større mysterium enn å vite hvem man er forøvrig? Da blekner alle andre mysterier for å si det sånn. Forskjellen er for denne jnani, som det heter på sanskrit av en frigjort person er at den «vet» med urokkelig selvtillit hvem han /hun er. Og lever som før. Før opplysthet så hugger man ved, etter opplysthet hugger man ved - har man jo hørt før - og det er en fin metafor i dette. Ikke alle som blir frigjort - vet hvem de er til det fulle uten å være i tvil - vil bli lærere dog. Vi hører dermed ikke så mye om de fleste av disse «jnanis». Ordet tripti er også nevnt som total tilfredsstillelse når vi er frigjort og vet uten tvil hvem vi er. Vi er den vi alltid har søkt etter (lykksalighet, glede, kjærlighet, sannhet, lys osv. osv.). Den som er frigjort er for det meste tilfreds om hvem han /hun spiller ut som person i verden og har ikke behov for å endre på noe i seg selv, andre eller verden. Men møter verden som den er og følger sin livsvei rimelig naturlig. Vi har eksempler som Osho som en fallen guru eller lignende som indirekte eller direkte hevdet at de var opplyste, men de var egentlig bare realiserte og hadde ikke integrert eller aktualisert selvkunnskapen om hvem de var. Det vil si å fjerne/ rense programmeringer, vaner, tendenser og så videre, som ikke tjener dem. De trodde de kunne overskride dharmafeltet (verden), som inkluderer universale etiske lover blant annet. Det fikk de smertelig erfare at vi ikke kan det, selv om man har opplevd noe som kan kalles for oppvåkning eller opplysthet, men det er bare en erfaringsbasert opplysthet og ikke hva frihet egentlig handler om hvis man stoler på vedaene som vedanta. De fleste mennesker som er opptatt av opplysthet følger erfaringsbasert opplysthet sin kunnskap eller holdning. Om noen spør om du er opplyst (fri) vil det være det samme som å si at «alle» er det essensmessig.

Og at det er noe som bare er mellom meg og Gud/ det Totale, som gir resultater om opplysthet (frihet for individet).

Frihet fra opplysthet er også en fin metafor fordi det forskjellig myter om opplysthet. Mye subjektive oppfatninger om det emnet. Det er strategisk å følge noe som er mer objektiv og som man naturlig nok må undersøke selv har noe for seg.

At noen sier at de er opplyst så bør man absolutt være skeptisk. Om noen sier de er fri, er det egentlig noe «annet». På et forum på facebook hvor man diskuterte emnet Oppvåkning og Opplysthet var det en person som lurte på om Opplysthet var uoppnåelig, som mål siden få har klart eller vil klare det. Det er jo det ultimate målet (valgløse mål), som vi mennesker ubevisst eller bevisst jobber for. Å forstå og integrere kunnskapen om hvem vi er. Det er mange som prater om oppvåkning, men som nevnt før er det egentlig ikke noe vi våkner opp fra, men ordet gjenoppdagelse er et bedre ord. Å gjenoppdage vår natur - hvem vi er. Summasumarum når vi reflekterer om ordene Oppvåkning og Opplysthet, er det bedre å bytte dem ut og erstatte dem med GJENOPPDAGELSE og FRIHET/ FRIGJØRING.

Hva er kjennetegn til en fri og en vis person?

Det er at den tilsynelatende personen ikke er i tvil om hvem han/hun er, Bevissthet/ Selv. Og for det andre har den personen også en urokkelig selvtillit. Nå vil ikke disse personene være fri av Dharma-feltet (verdenen) og nullsum-spillet hvor vi erfarer både opp- og nedturer. Men de er ikke bundet av dem siden de også lever et sattvisk; fredfull, intelligent, moden, kreativ livsstil, som gjør at de ikke har behov for å endre på noe i seg selv, i andre mennesker eller i verdenen. De følger sin livsvei (svadharma) akkurat som de er ment å gjøre og det som er naturlig for dem.


Du vil også merke at de er veldig generøse mennesker, som liker å gi tilbake til verdenen på ulike måter. De har hengivenhet til skapelsen, verdenen, mennesker/ personer - alt levende og naturen. De har også god dose med medfølelse for alt det mennesker går igjennom i verdenen av utfordringer og lidelser. Men de gir ikke noe eller hjelper ikke til for at de skal bli bedre mennesker. De vet jo at de er fullkommen og ingen handlinger kan gjøre dem mer «fullkommen» eller «bedre». De tar heller ikke livet så seriøst og har også en dose med selvuhøytidelighet.


Opplyste mennesker, som ordinære mennesker er ikke noe mer enn grenseløs bevissthet, som viser seg som mennesker. Eller, hvis du foretrekker litt mindre radikal oppfatning, og kan ikke akseptere at mennesker er bare en ide i bevissthet og vil tenke annerledes da kan du si at alle er opplyste, som betyr at hver og en av oss er opplyst av bevissthet, i lyset, så og si. Faktumet er at hver levende organisme er opplyst ifølge denne definisjonen, fordi uten bevissthet så eksisterer det ingenting.

Lykksaligheten er Det Totale Sinn som underviser gjennom deg hvis du er en lærer. Hvis du tar æren for den og gjør mennesker avhengig av deg uten å anerkjenne kilden så bryter du dharma. Hvis du åpner opp munnen din og snakker om opplysthet og din erfaring av den trenger du å være veldig forsiktig å snakke sannheten, ikke din ide av den, ellers vil du villede mennesker, uansett hvor glad de føler i din tilstedeværelse. Opplysthet uten kunnskap av Det Totale Sinnet er ingen opplysthet, fordi kunnskap av Det Totale Sinnet gjør deg ydmyk. Sannhet som er talt av en ydmyk lærer oppklarer alltid, oppbygger og opprettholder dharma. Sannhet som kommer fra et urenset sinn tjener bare å forvirre og fører til adharma.

Store deler av denne bloggen er inkludert i del 12 av kapittel 3 - Vedantaundervisning og metodikk i boka Bevissthetsvitenskap - Selvgransking av Virkelighetens Natur: Kr 300,- for papirformat om du henter den personlig i Bergen eller kjøper den på messe i Stavanger 22-23 april 2023 og Bergen april 2024 - Gaiamessen.no. Hvor jeg vil ha stand. Kr 400,- for papirformat om det skal sendes via posten. (300,- + frakt 100,-) Kr 470,- for papirformat om det skal sendes via posten til Sverige, Danmark mflere (300 + 170,- frakt) kr 100 for ebok Du kan betale via VIPPS, Paypal eller vanlig visakort.

61 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle